Støres nøling er ubegripelig

3 hours ago 1

Problemet med Ukraina-støtten er ikke at 30 milliarder er et lavt beløp, men at regjeringen må presses. Denne vent-og-se-holdningen er bare ikke godt nok.

Tirsdag 26. november kl. 16:07

Regjeringen har rotet det til i saken om Ukraina-støtte i høst. På møtet der alle partiene var samlet til et møte tirsdag, prøvde statsministeren å ro det i land. Han ønsker nå å øke støtten fra 15 til minst 30 milliarder neste år, og inviterer til et nytt møte for å diskutere videre.

Det høres fint ut. Problemet er likevel følgende: 30 milliarder er omtrent det Norge gir Ukraina i år. Nå er behovet større. Og det Ukraina trenger mer av, er det Norge kan gi: Penger.

Denne vinteren blir kritisk. Det er avgjørende å gi Ukraina en reell mulighet til å slå tilbake mot Russland. Blir det en fredsforhandlinger, bør Ukraina være på et bedre sted enn nå. Det kan de klare med nok penger til å produsere våpen og utstyr selv.

Derfor er det viktigere å gi mye nå, enn i 2030.

Hvorfor det ble foreslått bare 15 milliarder i statsbudsjettet, forblir en gåte. Selv om det ble varslet at det kunne være aktuelt med mer. Norge ligger i år på 12. plass i Europa når det gjelder støtte som andel av BNP.

Regjeringen er godt opplyst om den prekære situasjonen i Ukraina. Forhandlinger på Russlands premisser, vil være katastrofalt.

Støre sier det egentlig best selv: “Ukrainas forsvarskamp er eksistensiell for Ukraina og det ukrainske folk. Men Russlands angrepskrig mot et europeisk naboland utfordrer også våre verdier og vår sikkerhet,” sa han på det nordiske toppmøtet med president Volodymyr Zelenskyj i oktober.

Men: Regjeringens Ukraina-politikk handler om å vente og se.

Hvorfor denne nølingen? Hvorfor er det opposisjonen som må fortelle regjeringen at det haster i Ukraina?

Gjennom høsten har frustrasjonen vært stor blant flere av partiene på Stortinget. Det har handlet om regjeringens manglende vilje til å ta på seg en ledertrøye. Om manglende dialog. Og om en manglende evne til å snu seg rundt i takt med krigens gang.

Den misnøyen brer seg også internt i Arbeiderpartiet.

Regjeringen har vært sparsommelig med informasjon til Stortinget i denne saken. Når Støre i spørretimen i november erklærte at «Vi gir det ukrainerne ber om. Vi gir dem det de trenger,» er det lite troverdig.

For når partier som Venstre, Høyre og MDG har gjort et grundig arbeid selv for å finne ut hva Ukraina egentlig trenger fra Norge, tyder alt på at behovet er langt, langt større enn det beløpet regjeringen opprinnelig foreslo.

Det er noe veldig pussig ved at det er partigruppene på Stortinget, ikke regjeringen, som legger frem listene over hva konkret Ukraina trenger Norges hjelp til.

Blant partiene er det en saklig uenighet om pengebruk. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum er opptatt av at vi ikke kan åpne døren for denne typen bruk av oljepenger. Men det skal likevel ikke være derfor regjeringen ikke ville gi mer.

Så hva er det da?

Kanskje handler uenigheten om at det er en ulik oppfatning av hvor eksistensiell krigen i Ukraina er, og hvor farlig det egentlig er om Russland vinner. Hvis man mener Norge kan leve godt med at Ukraina mister selvstendigheten, gir det mening å holde igjen på støtten.

Vedums uttalelser til Aftenposten tyder i alle fall på at han ikke ser Ukraina-krigen som vesentlig annerledes enn andre kriser: «Akkurat nå er det Ukraina, men så neste gang kan man si i at man skal ha det på en sultkatastrofe, eller krigen i Gaza, eller klima,» sier han.

Dersom man derimot mener at denne krigen er av avgjørende betydning også for Europeisk sikkerhet de neste tiårene, stiller det seg annerledes. Alt Støre har sagt om krigen, tyder på at det er hans syn.

Da burde Norge, som faktisk har finansielle muskler til å bidra, ta et større ansvar.

Jeg utelukker at tanken på Norges fremtidige forhold til Russland spiller inn i regjeringens nøling. Det ville være for naivt. Det forholdet er ødelagt for all uoverskuelig fremtid, og ikke av oss.

Jeg utelukker også at regjeringen tenker at krigen allerede er tapt.

Slik det ser ut, ønsker regjeringen at Norge gjemmer seg i mengden. Den ønsker å gi mye støtte, men for all del ikke så mye at det blir lagt merke til. Og ikke så mye at andre land kan komme på tanken at de kan gi mindre.

Det minner uansett ikke noe særlig om lederskap. Men kanskje er det nettopp det regjeringen ikke egentlig ønsker å ta på seg i denne krigen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article