Stavanger og Rogaland har alltid vært vendt mot havet. Vestover. Og en utvandrer er også en innvandrer

AFTENBLADET MENER: For 200 år siden, i Stavanger, gikk startskuddet på utvandringen til Amerika. Vår by og region har alltid sett vestover, mot havet.

Fredag 4. juli, på dronning Sonjas 88-årsdag og grunnlovsdagen til USA, var tre generasjoner kongelige samlet i Stavanger. Anledningen var både byjubileet og markeringen av at Domkirken, og dermed Stavanger, fyller 900 år. Men spesifikt at 4. juli 1825 var dagen da skuta «Restauration» kastet loss fra Vågen i Stavanger, med de første utvandrerne til det lovede land i Amerika.

Ut over 1800-tallet og fram til rundt 1920 utvandret rundt 800.000 nordmenn til USA. Etter Irland er Norge det landet som i prosent hadde flest emigranter til USA.

Hva var det som drev denne prosessen? Først og fremst ønsket om et bedre liv, mulighet til å skaffe seg land og arbeid. Men utvandringen fra Norge hadde også til en viss grad religiøs og politisk motivert emigrasjon. Noen dro fra undertrykkelse og mistenkeliggjøring til et Amerika som lovet frihet til å følge sin overbevisning.

Utvandrere er også innvandrere. I forbindelse med et jubileum som dette, er dét viktig å ha langt framme i bevisstheten. Da Stavanger kommune var europeisk kulturhovedstad i 2008, ble slagordet Open Port valgt for å understreke at Stavanger, som resten av kysten i Norge, til alle tider har vendt seg mot havet, og landene på den andre siden av havet.

Da Domkirken sto ferdig i 1125, var det knappe 100 år siden vikingtiden, de norrøne erobringene i Europa, var over. Kristendommen hadde vært offisiell religion i Norge i litt over 100 år. Nordmenn hadde for ikke så lenge siden kolonisert Grønland og besøkt Nord-Amerika. I menneskelig målestokk er 900 år veldig lang tid.

Seremonien i Domkirken, der både dagens konge og de to tronfølgerne var til stede, var både vakker og tankevekkende. For også katedralen har et skip, et skip som har båret byen og folkene der gjennom så vel harde som gode tider. Kirkebygget har stått som et symbol på fellesskap, men også på den makten Kirken i sin tid hadde i samfunnet. Katedralen ble bygget for å sementere den makten. Kongens rolle som Kirkens overhode bidro til å styrke hans posisjon, fordi han var utvalgt av Gud.

Den vestvendte byen Stavanger hadde i hundrevis av år langt mer velutviklede forbindelser med landene bak havet enn vi hadde med Oslo og innlandet. Handel – og religiøse vekkelser – fikk impulser fra Amsterdam, London, Tyskland og Skottland. Båndene til Amerika ble i den forbindelse mer en fortsettelse enn en nyskaping.

Det er ingen gitt å spå hva Stavanger, eller Norge, vil være om 900 år fra nå. Om Domkirken skulle få oppleve sitt 1800-årsjubileum i året 2925. Men havet vil være der, med de løftene om en videre horisont, om nye muligheter, om oppfylte drømmer, som havet har gitt oss mennesker til alle tider.

I alle disse 900 årene har folk i Stavanger og langs hele kysten sett mot vest. Mot havet og landene bak havet. Foto: Magnus Kolstad