Sosialismen har ofte utviklet seg til en kontrollideologi. Det samme finner man i politisk islam.

I regimer som den islamske republikken Iran smelter religion og politikk sammen til et autoritært system, skriver Solmaz Refling. På bildet: moskeen i den iranske byen Qom. Foto: Vahid Salemi, AP/NTB

Vi må tørre å snakke om likheten mellom ideologier som på overflaten virker forskjellige, men i praksis fungerer likt.

Sosialisme er i teorien en ideologi for frihet og likhet. I praksis har flere sosialistiske regimer vist en annen side: autoritær maktutøvelse, etnisk diskriminering og ideologisk ensretting.

Under dekke av rettferdighet og solidaritet har sosialismen ofte utviklet seg til en kontrollideologi, der avvik fra det kollektive straffes hardt, og individet reduseres til et redskap for en større idé.

Frihet blir farlig

Den samme mekanismen finner vi i politisk islam. I regimer som den islamske republikken Iran blir religion og politikk smeltet sammen til et autoritært system, der lojalitet til troen – slik staten definerer den – er viktigere enn enkeltmenneskets frihet. De som opponerer, straffes ikke bare som kriminelle, men som forrædere mot selve «revolusjonens ånd».

Sosialismen har historisk sett legitimert tvangsmodernisering og folkeoppdragelse gjennom begreper som klassekamp, revolusjon og sosial harmoni. Politisk islam bruker begreper som umma, sharia og guddommelig orden.

Resultatet er ofte det samme: Individets rettigheter ofres for en ideologisk fortelling om det gode samfunn. I begge tilfeller blir kritikk definert som illojalitet. Tvil mistenkeliggjøres. Frihet blir farlig.

Insisterer på full underkastelse

I den islamske republikken Iran blir kvinner pålagt å kle seg etter statens religiøse normer. De som protesterer, blir trakassert, fengslet eller drept. Regimet begrunner dette med moral, kultur og tro – akkurat slik sosialistiske regimer historisk har begrunnet sensur, undertrykking og tvangsarbeid med klassekampens nødvendigheter.

Begge systemene hevder å vite hva som er best for folket, og begge insisterer på full underkastelse.

Denne ideologiske parallellen forklarer også hvorfor enkelte sosialister og sympatisører av politisk islam reagerer aggressivt når man peker på slike sammenhenger. Det er ikke uvanlig å bli møtt med latteremojier, hån eller sarkasme når man påstår at kvinner undertrykkes eller mangler rettigheter i islamske regimer.

Kritikk blir ofte avvist som fordommer, islamofobi eller «vestlig propaganda» – selv når den kommer fra dem som selv har levd under disse forholdene.

Møtt med latter og fordømmelse

Som iransk kvinne med sekulære verdier har jeg erfart dette personlig. Når jeg kritiserer påtvunget religiøs praksis, oppleves det ofte som et større problem for enkelte på venstresiden at jeg utfordrer en «kulturell norm», enn at millioner av kvinner fratas retten til å velge selv.

Jeg er blitt møtt med både latter og moralsk fordømmelse – ikke fra religiøse autoriteter, men fra ideologisk overbeviste mennesker som mener seg progressive.

Ironien er at det finnes troende mennesker i Iran som ønsker demokrati, sekulær styring og religionsfrihet – ikke som en fornektelse av troen, men som en forutsetning for å kunne tro fritt. Det finnes konservative menn som støtter kvinners rett til å velge, og det finnes kvinner som ønsker å leve religiøst, men nekter å bli brukt som symboler for statens moral.

Søker det moralsk rene samfunnet

I det sosialistiske verdensbildet er kollektivet det egentlige subjektet. I den islamistiske versjonen er det menigheten, ummaen. Begge søker det moralsk rene samfunnet. Begge frykter det frie mennesket. Og begge skaper – til tross for ulike teologiske og historiske røtter – en form for moralsk overhøyhet som ikke tåler avvik.

Derfor er det avgjørende at vi tør å snakke om likheten mellom ideologier som på overflaten virker forskjellige, men i praksis fungerer likt: De utgir seg for å representere folket, men undertrykker individet. De lover frihet gjennom lydighet, men ender med tvang og ensretting. De snakker om rettferdighet, men frykter den frie tanke.

Kampen mot ideologisk undertrykkelse er ikke en kamp mellom regioner eller kulturer. Det er en kamp mellom individets rettigheter og systemenes krav om lojalitet.