Søren Kierkegaard, Jonas Gahr Støre, Donald Trump og språkets forbannelse

Eksistensfilosofiens grunnlegger Søren Kierkegaards far vokste opp som en fattig gjetergutt på Jylland i Danmark på 1700-tallet. Ensom, kald og sulten stilte han seg en dag opp på en haug på den danske heden og forbannet Gud over sin skjebne. Dette opprøret mot Gud skulle hvile som en forbannelse over resten av hans liv.

Av de syv barna han senere ble far til, døde fem. Søren Kierkegaard og broren Peter Christian var de eneste overlevende i søskenflokken. I Kierkegaards etterlatte papirer fra 1846 skrev han om sin fars barndom at «han led meget Ondt, sultede og var forkommen», (…) «og den Mand var ikke i Stand til at glemme det, da han var 82». Da Kierkegaards bror, Peter Christian, som var biskop ved farens død 1838, leste dette, brast han i gråt og sa: «Det er vår fars historie, og vår med!» Søren Kierkegaard og broren forble livet gjennom hjemsøkt av tanken om at farens forbannelse hvilte over dem.

En forbannelse mot Gud skulle altså besegle en families skjebne. Respekten for ordets makt lyser mot oss i denne historien. Noen ord rettet mot Gud av en ulykkelig, sulten gjeter var nok.

Hvis vi fjerner oss fra det dansk-norske eneveldet på 1700-tallet, og i stedet tar steget inn i vår egen tid, trenger vi ikke gå langt for å finne at ord kan få skjebnesvangre konsekvenser, ja, nærmest bli en forbannelse for den det gjelder.

For å finne ut litt om dette, tar vi en tur til APs ekstraordinære landsmøte 14. juni 2014. Med akklamasjon velges denne dagen Jonas Gahr Støre til APs nye leder. I ukene som følger, surfer AP inn i en medgangsbølge man sjelden har sett maken til i norsk politikk. Man ser et parti som, på noen målinger, har opp mot 42 prosent i oppslutning. Samtidig stamper Erna Solbergs regjering i motvind.

Håpet om å gjenvinne regjeringsmakten virker både nært og realistisk. Tre år senere er imidlertid alt snudd på hodet. AP taper valget med begredelige 27 prosent. Hva er det som har skjedd? Vi snakker om en tilbakegang på hele 15 prosent i løpet av 3 år!

«Tåkefyrsten» har skjedd. Man har klart å sette en merkelapp på AP-Støre som fester seg som en møllestein rundt halsen hans. En av Frps valgstrateger forklarer strategien slik til Aftenposten 11. februar 2016, ett og et halvt år før stortingsvalget: «Vi må påpeke det ved enhver anledning.» Gunnar Stavrum i Nettavisen forteller leserne sine at mannen er en «tåkefyrste uten klare meninger.» I samtaler på Reddit snakker de om «tåketullingen» og om en «forbanna tåkefyrste.» Ordet infiserer de fleste media i Norge.

Det er liten tvil om at «Tåkefyrsten» blir brukt som en del av en politisk retorikk fra særlig Høyre og Frp, og får nasjonal spredning i mediene og offentligheten. «Snikislamisering» og «Svenske tilstander,» blir bare småtteri i forhold til det mobbemerket man klarer å klistre til Støre. Nesten hver gang han uttaler seg, smiler folk for seg selv og tenker: «For en tåkefyrste». Det ble aldeles umulig for Støre å kvitte seg med dette stempelet, og valgnederlaget ble et faktum.

Og kanskje var det dette ene ordet som ble utslagsgivende for at vi fikk fire nye år med Erna som statsminister.

Det sitter langt inne å si det, men det må sies. Å klistre personlige mobbekarakteristikker på politiske motstandere ligger langt utover det som bør aksepteres i norsk politisk debatt.

I et USA der Trump fører dirigentpinnen, er disse personlige uthengningene imidlertid blitt selve hovedregelen. «Se, han sover,» ropte Trump 6. august 2015, henvendt til sin republikanske opponent Jeb Bush. Her traff Trump, som så ofte ellers, spikeren på hodet. Donald Trump, skriver samfunnsforskeren og forfatteren Brian Klaas, «er ekstremt dyktig til å definere motstanderne sine på en måte som klistrer seg fast. Slik gir han velgerne et slags mønster som de kan orientere seg i det politiske landskapet etter.» (...) Det er nemlig en «deprimerende sannhet,» fortsetter Klaas, at det ofte er langt viktigere «å finne de rette slagordene og forene dette med en fargerik måte å fremstille politiske motstandere på, (…) enn å ha rett.»

Så er vi da der at det ofte er de største mobberne som vinner valg. I 2015 så vi «Lille Marco» og «Løgneren Cruz» ligge utslått igjen etter at Donald Trump var ferdig med dem. Den kvinnelige kandidaten i 2015, Carla Florina, ble avskrevet av Trump på denne måten: «Se på det ansiktet,» sa han, «er det noen som kan stemme på det?» I valget 2024 prøvde demokratene iherdig å få sine mobbekarakteristikker til å feste seg. Ordet «underlig» for å beskrive Trumps krumspring så ut til å feste seg en stund. Og J.D. Vance uttalelse om «barnløse katte-damer» vant en tid gehør hos kvinnelige velgere. Men stor-mobberen vant til slutt, og «Søvnige Joe» og «den radikale venstrevridde galningen» Kamala Harris lå til slutt utslått igjen på slagmarken.