Som barn lærte jeg å telle til ti før jeg ble sint. Vedum setter den lærdommen på prøve.

Det er krevende å være vitne til at den demokratiske beslutningsprosessen forsøkes torpedert, skriver styreleder ved Nationaltheatret. Foto: Annika Byrde / NTB

Jeg har ingen problemer med å forstå at ti milliarder kroner er et stort beløp.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Mine foreldre forsøkte å lære meg å telle til ti før jeg reagerte med sinne. Finansminister Trygve Slagsvold Vedums (Sp) utspill om Nationaltheatret på mandag denne uken stiller min barnelærdom på prøve.

Jeg har ingen problemer med å forstå at politikere har en krevende oppgave med å prioritere mellom ulike formål. Jeg har ingen problemer med å forstå at ti milliarder kroner er et stort beløp. Jeg verdsetter en frisk debatt om ulike løsninger med og uten Tullinløkka. Motargumenter bringer alltid noe positivt med seg.

Det er imidlertid krevende å være vitne til at den demokratiske beslutningsprosessen forsøkes torpedert med enkle henvisninger til å kjøre Volvo eller Rolls-Royce.

Utålmodige

Som styreleder ved Nationaltheatret har jeg vært tett involvert sammen med teatersjefen for å bidra i arbeidet som Statsbygg har gjort. I motsetning til hva Vedum insinuerer, har vi vært opptatt av nøkternhet innenfor de føringene som utredningsmandatet satte. Vi har med utgangspunkt i Statsbyggs byggkompetanse og Nationaltheatrets teaterfaglige kompetanse bidratt til et seriøst og grundig arbeid for å legge frem tre alternativer basert på mandatet vi fikk.

Debatten det siste året har vist at mange er mest opptatt av selve teaterbygningen på Johanne Dybwads plass. Vi på teateret er selvfølgelig også utålmodige. I 12 år har vi ventet på en konklusjon etter at man i 2012 startet arbeidet med å utrede teaterets rammer i et 50-års perspektiv. Men vi må ha en god gjennomføringsplan og et godt resultat i sikte.

Mandatet har hatt to viktige forutsetninger. Vi skal ha en midlertidig hovedscene for å sikre at teaterets viktigste verdi, nemlig at de menneskene som skaper teateropplevelsene, skal bevares og utvikle seg. Teatersjefen har i mange intervjuer forsøkt å forklare hvorfor vi må ha en midlertidig hovedscene for at ikke teateret skal forvitre. De fleste som tar seg bryet med å lytte og reflektere forstår dette.

Den andre forutsetningen er at dagens to biscener på Johanne Dybwads plass skal erstattes et annet sted. Biscenene gir unge skuespillere og regissører muligheter. Her kan man ta kunstnerisk risiko som driver oss fremover og gi et tilbud til publikum som ønsker alternativer. Man kan selvfølgelig velge disse bort gjennom en politisk beslutning, men da velger man også bort Nationaltheatrets rolle som spydspiss for utvikling til glede for hele landet. Ønsker man dette?

Inviterer til prat

Det finnes alltid ulike alternativer og varianter av løsninger som kan kombineres. Av de alternativer som nå ligger på bordet, er «Tullinløkka-alternativet» teaterets foretrukne alternativ. Helt enkelt fordi det tar høyde for at teateret skal være hele Norges teater også i fremtiden.

Det er Stortinget som i siste instans skal bestemme Nationaltheatrets skjebne. Jeg håper beslutningen vil baseres på kunnskap og gode beslutningsprosesser. Vi inviterer gjerne Vedum til en prat for å bidra til økt felles forståelse!