Sløvhet på speed

Det skal mye til for å sjokkere meg for tida. Trumps første måneder som president igjen fløy forbi som en rekke forvirrende og deprimerende beslutninger.

Da Kanye West slapp sangen «Heil Hitler», skrollet jeg forbi uten mye ettertanke. Kris Jenners «nye ansikt» ble møtt med et oppgitt sukk, før jeg gikk tilbake til å stirre dødt på det neste jeg kunne sveipe meg videre til.

Så fort jeg har en mulighet i løpet av dagen, tar jeg opp mobilen og skummer gjennom strømmen av underholdning, med det samme sløve håpet jeg antar at spillavhengige opplever.

Bare ett klipp til, neste sveip vekker sikkert nysgjerrigheten. Det stemmer aldri, men hjernen skrus av, og jeg kan behagelig sveipe videre.

De fleste på min alder sier det samme, at det føles som om hjernen er ødelagt.

Jeg studerer litteraturvitenskap, og jeg er ikke den eneste av medstudentene mine som sliter med å fullføre en bok. Ikke er det forventet av oss heller. Da vi skulle lese «Forbrytelse og straff», var 300 sider midt i boken fjernet fra pensum. Dostojevskij på speed.

Ingenting krever oppmerksomheten vår på en måte som betyr noe lenger.

Vi har en film på TV som bakgrunnsstøy mens vi blar oss gjennom TikTok. Etter å ha jobbet med noe i noen minutter, gir vi oss selv en velfortjent pause og sjekker Instagram.

En video dukker opp på skjermen, og innen vi har skjønt greia, blar vi oss videre til neste. Og neste.

Det vi ser på føles ikke ekte, og ofte er det ikke det heller, nå som kunstig intelligens har tatt over. Når vi ikke lenger klarer å ta innover oss det vi ser, mister det meste betydning i virkeligheten også.

I løpet av ett minutt kan du skrolle deg fra grusomme bilder av barn som sulter i Gaza til hvordan du kan oppnå den perfekte «pilateskroppen».

Det betyr ikke så mye om det er KI-generert porno, lavkalorioppskrifter, bombing av Iran eller popstjerner som kler seg ut som sexdukker på reality-TV.

Til slutt er alt bare farger på en skjerm. Virkeligheten glipper.

Det er også på TikTok vi får med oss nyheter, og selv store institusjoner bruker det til å nå oss. Politiet informerer om hatkriminalitet og æresrelatert vold. Politikere bruker det for å nå unge velgere.

Lykke til med det. Prøv å fange oppmerksomheten i konkurranse med tradwives og incels, kvinner som halshugges eller nazihilsen fra verdens rikeste mann.

Når alle skriker om oppmerksomhet, er det ingen som blir hørt. Vi blir politisk impotente.

Vi kan skrolle i timer uten å huske en eneste video vi har sett. Så hvilken nytte har det at politikere deler viktige saker, eller at de store mediehusene skaffer seg TikTok, når alt bare er hvitt støy?

Men det finnes en kur. Man må ganske enkelt legge fra seg skjermen og gjøre noe annet, lese en bok, eller forlate huset. Treffe folk eller plukke opp en avis. Gradvis vil hjernetåken forsvinne og konsentrasjonsevnen komme tilbake.

Men forslag om å lese en bok eller kjenne gresset under føttene, blir rimelig tamt når konkurransen bedøvende og uanstrengt underholdning.

Hvorfor bry seg om klimakrisen når du kan sveipe videre til noe mindre stressende og slippe å tenke på at verden går til helvete?

Vi kan kritisere unge så mye vi vil for å ikke engasjere seg nok politisk, for ikke å lese nok redaktørstyrte medier og ikke bidra mer i samfunnsdebatten, men dette går dypere enn at unge «ikke bryr seg».

Når oppmerksomheten sløves av sosiale medier, sløves motstandskraften vår i samme slengen. Når vi er helt numne av alt hjernen blir fora med, skal det mye til før vi går ut og demonstrerer i gatene.

Reaksjonsevnen vår er det sterkeste våpenet vi har. Vi er avhengige av den for å forstå forskjellen på rett og galt, for å føle empati for andre og for å føle en trang til å handle.

Den største trusselen for et demokrati, er en generasjon som ikke ser hensikten i å ta del i det.

I en evig strøm av slanketips, middagsforslag, bombing av Ukraina, klessalg, barn i hungersnød og KI-generert søppel, føles mobilen som en spillautomat.

Du starter med et håp om at neste sveip vil føre til gevinst, og til slutt føles det bare godt å se bildene på skjermen bevege seg oppover. Og du innbiller deg at du tjener på det til slutt.

Det er dessverre det som er det skitne trikset bak spillautomatene:

Huset vinner alltid.