Slottet kan når som helst bli et skrekkabinett. Vi er prisgitt ren og skjær flaks.

Slottet kan når som helst bli et skrekkabinett, skriver Anki Gerhardsen. Foto: Martin Slottemo Lyngstad

Norge holder seg med et lukket, pengekrevende topplag satt sammen av rene tilfeldigheter. Det er veldig rart at ingen vil grave i det.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Virkeligheten banker på døren, og alt vi har sagt og hørt og lest og ettertrykkelig fått hamret inn, begynner å vakle.

Det er ikke først og fremst voldsanklagene mot kronprinsessens førstefødte som er problemet. Eller den gifteklare sjamanen og hans rengjøringsbyrå, blant annet rettet mot brukte vaginaer og barn med dårlig ånd. Det er heller en dyp og inderlig erkjennelse av at Slottet når som helst kan bli et skrekkabinett. Og at vi ikke har satt oss inn i hvilken risiko som ligger i en samfunnsstruktur som er prisgitt ren og skjær flaks.

Jo da, det er med jevne mellom en politiker eller en aviskommentator som sier at de ikke synes monarki er en tidsriktig styreform. Men når de først åpner munnen, bruker de mer tid på å skryte av kong Harald og dronning Sonja enn å formulere et grundig resonnement for endring.

Det er som om de har gitt opp før de har prøvd, og kanskje er det fordi den offentlige diskusjonen om monarkiet stort sett er begrenset til meningsmålinger. Folk flest vil ha monarki, slår pressen fast, og så er den saken ferdig. Men hvordan skal folk egentlig settes i stand til å bytte ut magefølelse med kvalifisert vurdering, når de så sjelden får grundig, kritisk journalistikk på denne forunderlige anakronismen på toppen av samfunnets bløtkake?

Anki Gerhardsen er mediekritiker og redaktør for Lytring.

Den nære, varme stilen

Journalister med interesse for nyheter kan nok lage oppslag på utagerende festing, kronprinsens rare svigerfar og Märtha Louises manglende rolleforståelse. Men i systemet og institusjonen, økonomien og alternativene er det liksom ingenting å hente. Kanskje fordi hele konseptet er basert på en servilitet som på forunderlig vis har overlevd all maktkritisk modernisering.

Bare hør på den medfølende tonen til NRKs egen kongereporter. Det er som om krisen Slottet nå står i, går inn på henne personlig.

Den nære, varme stilen har hele veien vært NRKs varemerke, enten det er i sporten eller i reportasjer.

«Ja, vi elsker kongen», skrev rikskringkasteren på nyhetsplass før sommeren og presenterte en reportasje som ingen kommunikasjonsrådgiver kunne gjort bedre. I saken står det at folk går mann av huse for å se kongen, og at oppslutningen om kongehuset er enorm. To tredjedeler støtter monarkiet, står det, og alle kildene i saken får fortelle hvorfor. Den tredjedelen som ikke støtter monarkiet, har ingen stemme her. Naturlig nok. Hele reportasjen er en bildebelagt feiring, og en kritisk røst ville vært et groteskt brudd. Som å slippe en satanist inn på en gudstjeneste.

Uro i leiren

Noen ganger fordyper journalistene seg for alvor i det kongelige liv. Da kommer det gjerne en bok eller to som er basert på det samme begeistrede, servile konseptet.

Det er merkelig at journalister bruker tiden sin på slikt. Det strider jo mot både yrkeskodeksen og alle instinkter de ellers er utstyrt med. Men sånn er det.

Kongehus og kongefamilie blir ett, og fordi vi tilfeldigvis har et statsoverhode som oppfører seg helt fint og greit, har ingen lagt seg i selen for å problematisere såpass mye at folkets frie tanke kunne fått bitte litt næring.

Men hei, nå er det en smule uro i leiren. For Marius Borg Høiby er under etterforskning for vold og skadeverk. Flaks for oss og for samfunnet at det var ham. For tenk hvis det hadde vært en tronarving som havnet på kjøret. Hva skulle vi gjort da?

Kongefamilien avbildet i juni 2022 under feiringen av prinsesse Ingrid Alexandras myndighetsdag. Foto: Lise Åserud, NTB

Et lukket, pengekrevende topplag

Pressen behandler Märtha, Durek og Marius som avvik, men kan det like gjerne være et tydelig varsel om en helt ny æra? At de kongelige tar det folkelige til et nytt nivå?

God journalistikk hjelper oss å tenke over fallgruver som kan skade samfunnet eller på en annen måte bærer på en risiko. Den fokuserer mer på strukturer enn på tilfeldige personer og er alltid maktkritisk – uansett hva meningsmålinger viser.

Norge holder seg med et lukket, pengekrevende topplag satt sammen av rene tilfeldigheter. Vi aner ikke hva som kommer. Vi må ta det vi får. De har ikke noe valg. Vi har ikke noe valg. Stort skjørere går det ikke an å få det. Det er veldig rart at ingen vil grave i det.