Slankesprøytene er bare starten på en medisinsk revolusjon

Slankesprøytene er bare starten på en medisinsk revolusjon, mener Kaveh Rashidi. Foto: David J. Phillip, AP/NTB

Går vi mot et samfunn der slankesprøyter blir like vanlige som diabetesmedisiner og blodfortynnende?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

De kalles «slankesprøyter», men egentlig er det medisiner mot fedme. Sykdommen som tar om lag 2800 liv hvert år i Norge. 7 prosent av alle dødsfall. Fedme, som mer enn hver fjerde nordmann i 40-årene har, koster samfunnet milliarder av kroner. Men nå finnes det effektive sprøyter, og snart får vi billige piller som ganske trygt kan redusere vekten.

Er dette veien å gå for å få en friskere befolkning?

Snarvei og «quick fix»

Et typisk argument mot slankesprøyter er at man heller burde spise mindre og trene mer. Et sunnere kosthold og mer mosjon er utvilsomt et bedre alternativ for pasienter med fedme. Men hva om man har prøvd uten å få det til? Skal vi fortsatt ikke tilby medisiner fordi vi vet at det eksisterer et bedre alternativ i livsstilsendringer?

I så fall er det en haug med medisiner vi bruker mot kroniske sykdommer, som må trekkes tilbake. For eksempel kunne mange kolesterol- og blodtrykksmedisiner vært unngått hvis pasientene i stedet spiste sunnere og trente mer. Men realiteten er at mange sliter med livsstilen, og derfor finnes det medisiner for dem som trenger det.

Andelen med fedme i den norske befolkningen har økt drastisk de siste 60 årene, og selvfølgelig burde problemet tas fra roten. Forebygging er smartest. Men vi kan jobbe for behandling og forebygging samtidig. For uansett hvor billig frukt og grønnsaker blir, eller hvor mye aktivitet vi får inn i barneskolen, så er ikke det god behandling av voksne med fedme.

Et annet argument mot fedmemedisiner er at de ikke gir en varig løsning. Slankesprøyten er en «quick fix» fordi vekten spretter opp igjen hvis man slutter på legemiddelet. Men er ikke det tilfellet for veldig mange gode medisiner? Ingen sier at en astmamedisin er dårlig fordi du får astmaen tilbake straks du slutter på den.

Forstå meg rett: Ingenting trumfer livsstilsendringer. Jeg mener ikke at vi skal bruke medisiner som en standardløsning mot fedme. Men rådene om kosthold og trening, selv om de er teoretisk korrekte, viser seg å fungere svært dårlig i praksis for mange. Da må vi bruke flere verktøy mot dette folkehelseproblemet.

Latskap og viljestyrke

En gjenganger i debatten om fedmemedisiner er at folk med fedme bare må ta seg sammen. Eller at vi ikke skal medisinere folk fordi de har lav viljestyrke. Men at personer med fedme har lavere viljestyrke, er en myte som er grundig vitenskapelig motbevist. Ikke handler det om latskap eller manglende kunnskap heller.

For noen hjelper det å skjerpe seg, men ikke for de fleste. Likevel er det lett å tenke at vekttap bare handler om å være flink, gidde å ta tak i livet sitt og gjøre en større innsats. En tanke som fører til at mange med fedme føler skam og skyld fordi de ikke får det til.

Fedme er dessverre mer komplisert enn som så, og ulike mennesker kan ha vidt forskjellige årsaker til vektproblemer. Vi har ulike forutsetninger for å spise sunt og trene mer. Å hjelpe folk med å få en sunnere livsstil er noe vi uansett skal fortsette med. Fedmemedisiner er bare et tillegg til kosthold og trening, ikke en erstatning.

Det egentlige spørsmålet er ikke om disse legemidlene er nyttige for mange, men om staten burde dekke kostnaden.

Lønnsom medisin?

Et problem når staten ikke betaler for medisiner, men likevel tilbyr den for dem som kan avse 36.000 kroner i året, er at det skaper større sosiale ulikheter. Personer med god økonomi får en enklere vei mot normalvekt og god helse.

Slik er det for så vidt allerede. Lav inntekt er sterkt assosiert med økt forekomst av fedme. Ikke rart når en sunn livsstil enklere kan oppnås hvis man har penger til sunn mat, bredt med treningsalternativer og en fleksibel livssituasjon der man har tid og energi til å prioritere et sunt liv.

Å gi bare de rikeste enda et verktøy mot fedme blir å helle bensin på bålet.

Samtidig er det forståelig at staten ikke kan betale for alt. Prioriteringskriteriene sier at jo mer alvorlig en tilstand er og jo større nytte et tiltak har, jo høyere ressursbruk kan aksepteres. På ni måneder i år er det solgt slankemedisiner for over 1,5 milliarder kroner i Norge. Å gi alle gratis medisiner ville ha vært galskap.

Men hvis de riktige pasientene får tilgang til legemidlene, kan vi spare oss for mye sykdom og lidelse. Allerede ser man at færre med fedme trenger operasjoner, takket være medisinsk behandling.

Å behandle fedme mer effektivt vil også bety å forebygge blant annet diabetes, hjerte- og karsykdommer, visse typer kreft og slitasjegikt i hofter og knær. Dette er verdifullt for samfunnet, men også for livskvaliteten til den enkelte.

Svaret på om staten skal betale, trenger ikke å være ja eller nei. Debatten burde ikke polariseres. Svaret er ganske enkelt at vi må finne de pasientene som trenger fedmemedisiner, og sørge for at de har tilgang til dem.

Hva med bivirkningene?

Et viktig argument mot de nye fedmemedisinene er faren for bivirkninger. Vi vet lite om langtidseffektene, og det vil aldri være like risikofritt som å trene mer og spise sunnere. Samtidig vet vi mye om de livsfarlige bivirkningene av fedme, så det spørs om det ikke er verdt risikoen å ta medisinene.

I tillegg er det en bekymring for at legemidlene kommer på avveie hvis vi øker tilgjengeligheten. En såpass effektiv medisin kommer til å bli populær av kosmetiske årsaker eller hos enkelte med spiseforstyrrelser. Dette er kostnader som også må med i beregningen.

En debatt som knapt har begynt

Slankesprøytene er bare starten på en medisinsk revolusjon. Raskt fremskridende medisinsk vitenskap vil utfordre måten vi ser på fedme på, og legge et større ansvar på det offentlige i behandlingen.

Uansett hvor restriktive eller liberale vi velger å være med medisinske løsninger på problemer utløst av en usunn livsstil, så er det i alle fall en trøst at det ikke kan bli verre enn vi har det nå. Et samfunn der flertallet er overvektige, alle leter etter løsningen, og folkehelse og livskvalitet faller mens kiloene øker.