Skolen vår opplevde «hvit flukt». Nå tror folk på det multikulturelle fellesskapet.

På Tøyen er det 8. mars og pride hele året, skriver kronikkforfatteren. Foto: Privat

Norge og andre land kan ha noe å lære av det vi har fått til på mikronivå.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

«Jeg er glad i Somalia, men hjemme – det er her på Tøyen og i Norge. Det er her hjertet mitt er.» Uttalelsen kom fra en av mine tidligere elever med somalisk bakgrunn.

De siste tiåret har jeg tatt del i en enorm kollektiv endringskraft på skolen og i nærområdet. Fra å ha en skole som opplevde hvit flukt, har vi nå en skole og et område hvor folk tror på, og setter pris på, det multikulturelle fellesskapet. Et område der vi vet hvor viktig det er at innbyggerne føler seg som fullverdige medlemmer av samfunnet og opplever medborgerskap.

Jeg mener at beslutningstagerne på nasjonalt nivå både i Norge og i andre land kan ha noe å lære av det vi har fått til på mikronivå.

Bekymringsmelding

I Aftenposten 28. august leverer Abid Raja (V) en modig bekymringsmelding på vegne av det norske samfunnet. Han tror ikke lenger at integreringen vil gå seg til av seg selv, og tar til orde for en debatt om hva vi bør gjøre for å skape et velfungerende multikulturelt samfunn. Jeg deler hans samfunnsanalyse og ønsker å bidra med konstruktive løsninger.

Etter ti år med integreringsarbeid på Tøyen vet jeg at det å sette pris på mangfoldet må læres. Forskningen og Aftenpostens journalistikk viser også at den oppvoksende generasjon slett ikke er fargeblinde. De søker trygghet i egen kultur, og det er lite vennskap på tvers av kulturer.

Parallelt med utviklingen på Tøyen det siste tiåret har vi sett at immigrasjon og integrering har seilt opp som de viktigste politiske stridstemaene i Europa. De øvrige partiene har ikke hatt en god nok plan for hvordan man skal lykkes med integreringen, og ytre høyre har styrket seg. Man vet hva man er mot, men ikke hva man er for. Nasjonsbygging med fokus på medborgerskap, som virkelig gir det multikulturelle fellesskapet en mulighet, mener jeg bør være dette svaret.

Grete Brochmann har de siste 12 årene ledet to regjeringsutnevnte utvalg som har sett på hvordan innvandringen har påvirket, og vil påvirke, velferdsstaten økonomisk og med tanke på tillit og samhold. Vi har oppnådd tverrpolitisk enighet om at antall, sammensetning og takt i innvandringen er viktig for velferdsstatens bærekraft.

Det er bra, men det som like fullt er kjernen i min kritikk av styringspartiene, er at ingen av regjeringene, siden innvandringen skjøt fart på 70-tallet, har sett behovet for å utnevne et utvalg eller legge en plan for hvordan vi på best mulig måte skal lykkes med integreringen: Hva slags samfunn er det vi ønsker oss? Hva slags samfunn er det nye borgere søker om å bli en del av? Hva skal til for at både minoritet og majoritet skal føle tillit/trygghet og oppfatte seg som fullverdige medlemmer av samfunnet? Svaret er medborgerskap.

En tøyensk playbook

Hva er de viktigste læringspunktene fra Tøyen?

1. Integrering er ikke en organisk prosess.

På Tøyen skole har vi barn med røtter fra mange nasjoner. I mitt klasserom snakker jeg om at dette gjør oss rike. Jeg lærer elevene å sette pris på ulikhetene og føle stolthet over sin egen bakgrunn og røtter.

Dette er Norge for dem: et land som ser dem og setter pris på dem. Dette skaper tilhørighet og gjør at de kaller seg norske. Dette er nasjonsbygging i praksis.

Raja skriver i sin kronikk at lærere kanskje er demokratiets siste skanse. Skolen kan være vår viktigste samfunnsorganisasjon og bærebjelke i dette arbeidet. Men som øvingslærer, og i samtaler med nyutdannede, mener jeg at arbeidet må styrkes.

I dag er mangfoldskompetanse en del av 15 studiepoeng om religion, livssyn og etikk som inngår i det obligatoriske Pedagogikk- og elevkunnskapsfaget i grunnskolelærerutdanningen.

I arbeidet med denne teksten har jeg lest læreboken «Å være lærer i en mangfoldig skole» (Schjetne og Skrefsrud, 2021). Den er svært lærerik, og jeg skulle ønske at dette også var en del av etterutdanningen. Men både lærere, lærebokforfattere, ledere generelt og storsamfunnet hadde profittert på den tyngden som en grundig offentlig utredning (NOU) vil gi.

2. Et trygt samfunn kan ivareta minoritetenes interesser.

På Tøyen er det 8. mars og pride hele året. Etter at regnbueflagget på Tøyen arena ble tatt ned og forsøkt gjemt, tok daglig leder grep: Han leide en lift og fikk flagget montert i taket på bygget. Der blir det hengende.

Jeg mener at vi har undervurdert hvor viktig det er å bygge det multikulturelle samfunnet vårt på noen ufravikelige og grunnleggende verdier. Det å ikke få kunnskap om kjørereglene, det er å ikke inviteres inn. Regler og ufravikelige grunnverdier er en invitasjon til å bli en del av noe større enn seg selv.

Min erfaring på mikronivå er at dette blir anerkjent og akseptert om det kommer fra et velment sted. Et sted der man ønsker og har en tydelig plan for at det multikulturelle samfunnet skal fungere. Om vi har dette i ryggmargen, så er det mye lettere å fokusere på den berikelsen et multikulturelt og mangfoldig samfunn kan være. Og da tror jeg det også vil være lettere for majoritetsbefolkningen å sende barna sine til skoler med høy minoritetsandel.

3. Om vi ønsker oss et liberalt samfunn, kan vi ikke føre en liberal integreringspolitikk.

Da jeg ble ansatt på Tøyen skole i 2013, var skolen nedleggingstruet. Høyre hadde styrt byen i 15 år og innført fritt skolevalg, stykkprisfinansiering og publisering av testresultater. Et system der skolene skulle konkurrere om elevene. Dette førte, blant annet, til økt segregering mellom minoritetspråkelige og elever med norsk som morsmål. Det var bare to elever igjen med norsk som morsmål på skolen.

I dag er andelen nærmere 30 prosent. Fellesspråket/lekespråket er norsk. Det gir langt større mulighet for at alle skal lære seg språket på en god måte. Når vi vet hvor viktig dette er, er jeg svært bekymret over tall fra Utdanningsetaten i Oslo kommune, som viser at majoriteten er blitt minoriteten på 50 av Oslos grunnskoler. På 15 av disse skolene er andelen minoritetsspråklige 80 prosent eller mer.

Dette kan ikke fortsette. Finansieringsmodellen må endres fra stykkpris til tildeling basert på gruppe/klasse. Det vil gi en langt større forutsigbarhet for skolelederne og ikke lenger ramme dem som av ulike grunner ikke klarer/kan fylle opp klasserommene sine. Slik det er nå, blir ikke skoler som har mange elever med store levekårsutfordringer, kompensert for dette. De barna som trenger det mest, får et dårligere skoletilbud enn andre (NOU Levekår i byer 2020).

Skoleledere blir tvunget til klassesammenslåinger og andre innsparende tiltak som svekker laget rundt eleven. Dette går ut over alle. Jeg kjenner flere ressurssterke foreldre som virkelig har ønsket det multikulturelle fellesskapet for barna sine, men som med tungt hjerte har valgt å bytte skole fordi utryggheten er blitt for stor.

Regjeringen har et mål om at bosettingen skal være styrt og spredt utover hele landet, men innenfor Oslo kommune ser vi at det er store forskjeller mellom bydelene og også innad i bydelene. Dette må det gjøres noe med gjennom en mer styrt boligpolitikk. For, som kjent, om man ikke møtes, vil vi som samfunn i hvert fall ikke lykkes med integreringen.

Drivkraft

Raja skriver i sin kronikk at motivasjonen bak boken hans, «Vår ære og vår frykt», er at vi skal oppnå en felles forståelse for de utfordringene vi står overfor, og dermed ha en større mulighet for å kunne ta tak i utfordringene.

Min viktigste drivkraft for å skrive denne kronikken er at jeg virkelig tror på det multikulturelle samfunnet. På Tøyen har jeg sett hvor fint det kan bli. Det er det samfunnet jeg ønsker, både for barna mine her hjemme og dem på skolen.

Jeg tror at en bedre integreringsprosess kan være det store statsbyggende prosjektet i vår tid, men da trenger vi visjonære og handlekraftige politikere. Har vi det?