«Skjødesløs perfeksjonisme»

16. desember i fjor gikk en taus karavane av 150 mennesker fra Aker brygge og opp mot Slotts­parken.

De bar på alt fra store, tunge stokker til slanke grener, kvister og små elliptiske tre­skulpturer.

Slik ble et stort antall kunst­gjenstander i full stillhet brakt fra Jannik Abels skogs­atelier på Nesodden til Kunstnernes Hus i Oslo sentrum.

På fredag åpnet omsider utstillingen «Back to the Land», som stiller ut verk kunstneren har skapt gjennom hele 2024.

Øverst i den mektige trappen får jeg beskjed om å av meg skoene.

Jeg får låne et par ragg­sokker og trer ærbødig inn i Abels egenartede verden av installasjoner og objekter i tre, grovt utformet, ofte med sag eller øks.

Pust og tilstedeværelse

Jeg tenker at det er litt som å være langt inne i skogen.

Men Abel har ikke bare dratt med seg masse stokker og grener inn i galleri­rommet: Alt er foredlet og forvandlet, noen ting gjennomgripende, mens andre elementer bare er bearbeidet helt minimalt.

«Stiger», kaller hun objektene sine. Hun har hugget, skåret eller risset inn ulike typer trinn, spor eller hakk i stokkene og kvistene, med vekslende tetthet og frekvens.

Det skaper et veldig lydmalende uttrykk.

De grove trinnene er som langsomme, gjentakende lyder eller klanger, mens de tette sporene blir raske, lysere rytmer, eller spinkle toner.

Jeg skulle gjerne hørt noen tolke disse installasjonene musikalsk.

Ikke mange av hennes kaliber

Jeg tror jammen ikke vi har mange installasjons­kunstnere av dette kaliberet her hjemme.

Det er få som på denne måten klarer å lage en helhet, med et så sikkert blikk for konstellasjoner. Ikke bare skaper hun et spenningsfylt forhold mellom elementene, men hun får også mellom­rommene til å leve.

Innenfor stige­motivet utfolder hun en rik variasjon: Hun stemmer det vertikale opp mot det horisontale, det glatte mot det ruglete, det mørke mot det lyse, det korte mot det lange, det store mot det lille og det rette mot det krumme.

Det ser så lett ut, fordi alt har funnet sin perfekte plass.

Stor kontrast

Jeg liker også den store kontrasten mellom rommene i utstillingen. Når vi trer inn i den andre overlys­salen, byr den nemlig på noe helt annet.

Hele gulvet her er fylt med egg­formede tre­elementer av ulik størrelse. Også her er det et motiv som gjentas – men med stor variasjon.

Alle skulpturene har den samme ovale grunn­formen, men noen er store og andre er små, noen har brun barkoverflate, mens andre er ribbet og skinnende gule.

Noen har hull i midten, og andre har kvister som danner mønstre. En er nesten helt grønn, mens en annen er skinnende hvit.

Jeg liker den skjødesløse perfeksjonismen som preger installasjonen, hvordan selv de provisorisk snekrede krakkene er stemt inn i den estetiske helheten.

En bred strøm

Jannik Abel er en kunstner som er befriende lite opptatt av å sette sin egen person i sentrum.

Likevel er alt hun skaper, veldig inderlig og nært. Hun har ingen interesse av å avsette varige spor.

Selv verkene hun skaper til en utstilling som dette, ser hun ikke på som fremtidige museums­gjenstander, eller investerings­objekter i markedet. «Jeg har sluttet å lage ting som ikke kan bli til ved eller jord etter endt utstilling» skriver hun.

Jeg beundrer denne holdningen og det helt uaffekterte og ujålete ved prosjektet. Men der jeg står, i denne lydmalende skogen av vakre gjenstander, fyller det meg også med sorg.

Det ligger en smerte i at alt dette er så forbigående, og at det snart vil forsvinne. Men slik er det jo med alle ting i livet.

Godt er det i hvert fall at alt hun lager, dokumenteres grundig.

Midt i alt januar­stresset er utstillingen «Back to the Land» et herlig og inspirerende sted for pust og tilstedeværelse.