«Skjødesløs perfeksjonisme»

1 month ago 16



16. desember i fjor gikk en taus karavane av 150 mennesker fra Aker brygge og opp mot Slotts­parken.

De bar på alt fra store, tunge stokker til slanke grener, kvister og små elliptiske tre­skulpturer.

Slik ble et stort antall kunst­gjenstander i full stillhet brakt fra Jannik Abels skogs­atelier på Nesodden til Kunstnernes Hus i Oslo sentrum.

  • Bilde fra utstillingen «Back to the land» av Jannik Abel ved Kunstnernes Hus

    150 mennesker bidro til å bære alle objektene fra Nesodden til Kunstners hus.

    Foto: Jannik Abel
  • Bilde fra utstillingen «Back to the land» av Jannik Abel ved Kunstnernes Hus

    Dette skjedde i full stillhet og må regnes som et prosessuelt kunstverk og som en del av utstillingen.

    Foto: Jannik Abel

På fredag åpnet omsider utstillingen «Back to the Land», som stiller ut verk kunstneren har skapt gjennom hele 2024.

Øverst i den mektige trappen får jeg beskjed om å av meg skoene.

Jeg får låne et par ragg­sokker og trer ærbødig inn i Abels egenartede verden av installasjoner og objekter i tre, grovt utformet, ofte med sag eller øks.

kunstnerliv s3 ep5 jannik stemningsbilde NRK TV

SAMFUNNSENGASJEMENT: Jannik Abel har engasjert seg sterkt i palestinernes sak. Performancen som utspilte seg under åpningen, tematiserte dette. Som kunstner er hun også svært opptatt av klimakrisen. Med sin praksis der hun skaper ute i naturen med enkle verktøy og primært sin egen håndkraft vil hun skape en motvekt til dagens forbrukersamfunn. Hun legger også vekt på at sin kunstpraksis skal være helt miljøvennlig og ikke produsere avfall.

Foto: NRK

Pust og tilstedeværelse

Jeg tenker at det er litt som å være langt inne i skogen.

Men Abel har ikke bare dratt med seg masse stokker og grener inn i galleri­rommet: Alt er foredlet og forvandlet, noen ting gjennomgripende, mens andre elementer bare er bearbeidet helt minimalt.

Fra utstillingen «Back to the Land» av Jannik Abel.

JORDKUNST: Jannik Abel tilhører den strømningen som på engelsk kalles «land art» eller jordkunst. På slutten av 1960-tallet oppsto denne bevegelsen som et opprør mot det sterke kommersielle fokuset som preget kunstverdenen, og som et forsøk på å motsette seg kunstens varestatus i markedet. Det var mange kunstnere som skapte sine verk i ute i naturen, der prosessen ble minst like viktig som resultatet.

Foto: Kunstnernes Hus / Tor Simen Ulstein/Kunstdok.

«Stiger», kaller hun objektene sine. Hun har hugget, skåret eller risset inn ulike typer trinn, spor eller hakk i stokkene og kvistene, med vekslende tetthet og frekvens.

Det skaper et veldig lydmalende uttrykk.

De grove trinnene er som langsomme, gjentakende lyder eller klanger, mens de tette sporene blir raske, lysere rytmer, eller spinkle toner.

Jeg skulle gjerne hørt noen tolke disse installasjonene musikalsk.

Bilde fra utstillingen «Back to the land» av Jannik Abel ved Kunstnernes Hus

RYTMER: Se det rike og varierte linjespillet i denne fondveggen. Får du ikke litt lyst til å synge eller steppe rytmene i de ulike «stigene»? En langsom dyp rytme: Bam ----Bam----Bam mot en litt raskere og lysere: Tapp-tapp-tapp-tapp mot en veldig rask rappatappatappatappatapp.

Foto: Jannik Abel

Ikke mange av hennes kaliber

Jeg tror jammen ikke vi har mange installasjons­kunstnere av dette kaliberet her hjemme.

Det er få som på denne måten klarer å lage en helhet, med et så sikkert blikk for konstellasjoner. Ikke bare skaper hun et spenningsfylt forhold mellom elementene, men hun får også mellom­rommene til å leve.

Bilde fra utstillingen «Back to the land» av Jannik Abel ved Kunstnernes Hus

KÅL ELLER MENNESKER? Fra utkanten av installasjonen synes jeg det ser ut som en bred elv. De elliptiske skulpturene får meg til å tenke på en flokk av svømmende mennesker, eller kanskje kålhoder på en åker, eller rullesteiner i en grunn elv. Jeg liker hvordan svermen eller flokken av skulpturer har en retning og en bevegelse, selv om de altså i virkeligheten ligger helt stille. Jeg sender en SMS til kunstneren og spør bekymret hva som skjer når publikum begynner å flytte på alt dette. Heldigvis kan hun berolige meg med et installasjonen vil bli tilbakestilt til utgangspunktet hver eneste dag, om nødvendig flere ganger.

Foto: Jannik Abel

Innenfor stige­motivet utfolder hun en rik variasjon: Hun stemmer det vertikale opp mot det horisontale, det glatte mot det ruglete, det mørke mot det lyse, det korte mot det lange, det store mot det lille og det rette mot det krumme.

Det ser så lett ut, fordi alt har funnet sin perfekte plass.

Fra utstillingen «Back to the Land» av Jannik Abel.

FORMSTERK HELHET: Alle verkene bærer i seg spenningen mellom det naturlige og det formgitte: Treets egne spor etter barkbiller og insekter møter kunstnerens ristninger i overflaten. Når jeg ser på Abels installasjoner, ser det så lekende lett ut på denne måten å spenne ulike linjer og former opp mot hverandre, men i virkeligheten er det få ting som er så krevende som å klare på denne måten å orkestrere elementene.

Foto: Jannik Abel

Stor kontrast

Jeg liker også den store kontrasten mellom rommene i utstillingen. Når vi trer inn i den andre overlys­salen, byr den nemlig på noe helt annet.

Hele gulvet her er fylt med egg­formede tre­elementer av ulik størrelse. Også her er det et motiv som gjentas men med stor variasjon.

 «Back to the Land»

KONTRASTER: Jannik Abel har en veldig ornamental sans. I sine verk skaper hun variasjon og rytme, gjerne over et gjentakende temaer. Her skaper hun det hun kaller «stiger». I mange år har hun kretset om dette motivet: Stigen er et eldgammelt bilde på en forbindelse mellom jord og himmel. De fleste av stigene hennes er plassert opp mot veggen, men noen ligger også på gulvet og danner en nødvendig kontrast. Hele installasjonen er bygget opp omkring formkontraster. Hun forstår at det lille blir mindre når det spennes opp mot noe stort, og at du lettere kan verdsette det rette hvis står sammen med noe som er buet, og så videre.

Foto: Kunstnernes Hus / Tor Simen Ulstein/Kunstdok.

Alle skulpturene har den samme ovale grunn­formen, men noen er store og andre er små, noen har brun barkoverflate, mens andre er ribbet og skinnende gule.

Noen har hull i midten, og andre har kvister som danner mønstre. En er nesten helt grønn, mens en annen er skinnende hvit.

Jeg liker den skjødesløse perfeksjonismen som preger installasjonen, hvordan selv de provisorisk snekrede krakkene er stemt inn i den estetiske helheten.

Fra utstillingen «Back to the Land» av Jannik Abel

BURDE VÆRT PÅ NORSK: Jeg skulle ønske Abel hadde valgt å kalle utstillingen «Tilbake til jorden». I tillegg til at jeg rent prinsipielt mener at det er viktig at vi benytte det norske språket og ivaretar og videreutvikler det, synes jeg det klinger mye nærere og bedre enn «Back to the Land», som jeg synes blir litt mer generisk og utvendig.

Foto: Kunstnernes Hus / Tor Simen Ulstein/Kunstdok.

En bred strøm

Jannik Abel er en kunstner som er befriende lite opptatt av å sette sin egen person i sentrum.

Likevel er alt hun skaper, veldig inderlig og nært. Hun har ingen interesse av å avsette varige spor.

Selv verkene hun skaper til en utstilling som dette, ser hun ikke på som fremtidige museums­gjenstander, eller investerings­objekter i markedet. «Jeg har sluttet å lage ting som ikke kan bli til ved eller jord etter endt utstilling» skriver hun.

SE: Jannik Abel har jobbet seg gjennom livets traumer i kunsten. Bli bedre kjent med henne i «Kunstnerliv».

Jeg beundrer denne holdningen og det helt uaffekterte og ujålete ved prosjektet. Men der jeg står, i denne lydmalende skogen av vakre gjenstander, fyller det meg også med sorg.

Det ligger en smerte i at alt dette er så forbigående, og at det snart vil forsvinne. Men slik er det jo med alle ting i livet.

Godt er det i hvert fall at alt hun lager, dokumenteres grundig.

Midt i alt januar­stresset er utstillingen «Back to the Land» et herlig og inspirerende sted for pust og tilstedeværelse.

Publisert 14.01.2025, kl. 08.00

Read Entire Article