Skistjernen var alene, utbrent og nesten konkurs. Så fant han en vei ut.

– Jeg tror jeg har en litt uvanlig form for suicidalitet.

Nikolai Schirmer er en særdeles jovial tromsøværing. Han er også en av verdens beste og mest kjente skikjørere. Nå begir 33-åringen seg inn i et terreng som sjelden vises i skifilmene han fyller med pudder, fagre fjell og klump-i-halsen-svev: Stress. Ensomhet. Og tanker om at det hadde vært best ikke å leve mer.

– Jeg har lest bøker om andre som har opplevd det, og da handler det veldig ofte om at man føler man ikke har noen verdi eller er veldig trist, fortsetter han.

De 1,4 millioner seerne som årlig ser Schirmer på Youtube, er vant til å se ham erobre stadig nye topper. Men bunnpunktet, da han vurderte å bare gjøre slutt på alt, ligger ikke på noen video-plattform:

Året var 2017, og Schirmer satt ensom i en skogshytte i Canada. Han hadde satset på et liv som proff skikjører. Men nå var han alene, utbrent og nesten konkurs – med så mye jobbing på timeplanen at det ikke fantes et ledig sekund til å fikse noen av problemene.

Han hadde drømt om profflivet. Men dette livet? Det hadde bare vært så deilig å ... slippe.

– Det var en følelse av at det hadde vært sykt nice bare å sovne, og så ikke våkne opp til alt jeg sto i.

Kontrasten er stor til Vegard Rye, den noe mystiske, smått overmenneskelige barndomsvennen som er hovedperson nummer to i Schirmers uvanlige skifilm, som nå har premiere på norske kinoer.

– Det er jo en interessant parallell til han Vegard, sier Schirmer og lyser opp.

– Jeg tror han hadde klart seg ganske bra i den hytta, hehe!