Skånsom utbygging av vindkraft er ikke mulig

Stokkelands konklusjon er at «vi kan ikke si blankt nei til alt…. og at vi må bygge ut alle energiformer, men på en fornuftig måte. Vi må bygge vindmøller, fortrinnsvis på nedbygget areal, og på en skånsom måte for naturen».

I motsetning til moderpartiets leder Arild Heimstad nevner ikke Stokkeland at hovedproblemet for de globale miljøproblemene er et altfor sterkt forbruk av natur og naturressurser, og at vi uansett ikke kommer utenom å dempe forbruket, også av energi.

Naturvernforbundet opplever at når intakt natur først er punktert, fører det til ytterligere utbygging og tap av natur. Ved Mandalskrysset arbeides det nå med planer for to nye næringsarealer og Tonstad vindkraftverk kan bli utvidet begge stedene med omfattende inngrep i intakt natur. Den lokale saken i Lillesand er ikke noe unntak. Det aktuelle området for vindturbiner i Lillesand er ikke «grå» og nedsprengte, men intakt natur hvor det i tillegg er sulfidholdig fjell. Det har Lillesand bitre erfaringer med fra Langedalstjønna, Kaldvell, Moelva og Sangereidbekken. Av den grunn reiste statsforvalteren innsigelse mot forslaget.

En sluttrapport fra forprosjektet «Energihub Kjerlingland» ble ikke fremlagt ved bystyrets prinsippavklaring om å si nei til videre konsekvensutredning. Hadde politikerne fått den på sitt bord, ville de sett at rapporten peker på muligheten for langt større utbygging av urørte områder.

Stokkeland mener at vi må bygge ut alle energiformer, men på «en fornuftig og skånsom måte». Når det gjelder landbasert vindindustri, vet vi at utbygging i Agdernaturen medfører enorme naturinngrep. Det kan vi på ingen måte betegne som verken «fornuftig eller skånsom». Vi ser også at andre, forskjønnende ord ofte brukes ved slik utbygging som; «bærekraftig utbygging, på naturens premisser, nennsom utbygging, forsvarlig mf. Det tilslører virkeligheten, noe som kanskje nettopp kan være hensikten. Når turbinblader på 75 meters lengde skal fraktes på bil i kupert heilandskap, krever det et omfattende veinett, store oppstillingsplasser og dype forankringshull. For en 7 mw vindturbin trengs 2500 tonn betong og 150 tonn armering, som er beregnet å gi i overkant av 900 tonn karbondioksidutslipp. Naturen punkteres og påføres uopprettelig og varig ødeleggelse. Kan dette være forenelig med vår tilslutning til Naturavtalen om å stoppe naturtapet og å arbeide for et dempet forbruk?

Vi vil imidlertid legge til at MDG er ett av de mindre partiene i Agder som vi har god kontakt med, og hvor vi i mange spørsmål har sammenfallende standpunkter. Det gjelder nok ikke vindindustri .