Skandaløse tilstander i KrF-toppen

Det KrF leter etter, er den personen som kan gjenreise KrF – som nå kun er en regional størrelse - til et landsdekkende parti. Markedsmessig sett en selger-leder. Kristelig sett en ny Moses: Den rette kandidaten til å lede KrF ut av Egyptens land. Gjennom ørkenen. Inn i det lovede land – til et landsdekkende parti.

Status i denne jakten er at KrF ikke på sporet. Man leter etter en kandidat som ikke finnes i utvalgsgruppen.

KrFs lederproblem er toppen av et isfjell. Parti-adelen - dets tillitsmannskorps - er partiets største problem. Det viser seg nå at dette korpset ikke har kompetanse til å velge ut en (selger)leder av det kaliber som må til om KrF igjen skal bli landsdekkende.

KrF har hundrevis av tillitsvalgte, hvorav ingen er kvalifisert til å bli leder i et landsdekkende parti. Men tusenvis av medlemmer. Hvorav utvilsomt minst 1 er kvalifisert. Altså må de tillitsvalgte lære av sine tre stortingsrepresentanter som nå alle har trukket seg. Og realitetsorientere seg. Og legge bort egeninteressen. Og tre til side. Og innføre folkestyre i KrF. Og la lederen velges direkte av partiets medlemmer. Og ikke indirekte som nå, via partiets adelsstand.

Altså må det en uravstemning til. Så kan KrF igjen bli landsdekkende.

Ifølge siste meningsmåling faller KrF neste år helt ut av Stortinget. I en annen måling nylig ble KrF-oppslutningen målt til 2,5 prosents oppslutning – angivelig ville dette resultatet gi to representanter, hhv fra Rogaland og Agder.

Dette skjer i etter-Ap (som etter-kristen) tid. Hundre års Ap-dominans går mot slutten, velgerne er i bevegelse bort fra Ap. Men ikke til KrF.

På trettitallet kunne man si Jesus! Så kom velgerne. Men slik er det ikke i dag. Mens samfunnet har endret seg, har KrF-eliten sovet i timen.

Kimen til KrFs problemer i dag ligger i Kjell Magne Bondeviks ledertid i forrige årtusen. Det er i Kjell Magnes tid som partileder at KrF ikke lenger fulgte med i samfunnsutviklingen. Kjell Magne er den siste KrF-leder med egenstyrt avgangsregi. Men han dro partiets oppslutning målt i prosenter ned fra tosifret til ensifret.

Valgerd Svarstad Haukland fikk i 2004 knusende kritikk i en intern evalueringsrapport. Og endte opp enda lavere enn sin forgjenger. Så dro Dagfinn Høybråten KrF ytterligere ned. Deretter kom Hareide, som splittet partiet i to og plasserte KrF på sperregrensen. Etter Hareide kom Ropstad, som måtte gå av grunnet bolig-juks. Så kom Bollestad – et godt eksempel på at gode selgere er ikke nødvendigvis gode selger-ledere.

Jeg tror at så vel Bollestad, Ulstein som Ropstad trakk seg da de forstod at de selv ikke var i stand til å snu KrF-skuta. De ville ikke stå der på valgnatten, og svare for et historisk dårlig resultat. I så fall er de nå realitetsorientert. Hvilket partiet for øvrig også bør bli.

Fylkesstyret i Agder har nå relansert Ropstad som ny partileder. Dermed setter de ham – som nå i motsetning til dem er realitetsorientert – i forlegenhet. Agder KrF rangerer Ropstad høyere enn Lossius og Kristiansen. Men en ny Moses er han ikke.

I KrF-toppen – mellom Bollestad, Ulstein og Røse – råder det dertil gjensidig mistillit. Altså kan ikke Bollestad lenger være partileder. Ei heller kan verken Ulstein eller Røse bli det.

Skal dette landets velferd bevares, må sykefraværet ned. Sier landets arbeidsminister. Men to av de tre nevnte KrF-lederne var selv sykmeldt. Bollestad gikk ut og inn av sin sykmelding. Og møtte på sentralstyremøte.

Stiller Røse som Akershus-kandidat (hvor hun bor), levnes hun små sjanser av meningsmålerne.

Hva gjelder Ulstein, er han en utpreget sinnelagsetiker. Mens velgerne – i tråd med den kristne etikken – er konsekvensetikere. Med Ulstein som partileder, blir altså ikke KrF landsdekkende.

Andre kandidater er anført. De av dem som støttet Bollestad sa indirekte at alt er godt nok, selv under sperregrensen. Altså var ingen av dem den rette til å gjøre KrF landsdekkende.

Verken Hordaland eller Rogaland har tilsynelatende kandidater av nevnte kaliber (som kan gjenreise KrF som landsdekkende).

I Agder har Jorunn Lossius og Jørgen Kristiansen «meldt seg på». Førstnevnte har en bakgrunn i Mercy Ships, sistnevnte som utsending for Ungdom i Oppdrag. Begge er ett hakk ned fra Ropstad. Og begge er mer av det KrF har prøvd seg på siden årtusenskiftet, uten å lykkes.

Ingen av dem har hatt leder-stillinger i det sivile liv. Nå vil de vil begge på Stortinget, hvilket ville gitt dem begge et karriereløft. Men vil velgerne ha dem? Svaret hviler på hvorvidt en ny Moses stiger fram på fjellet. Og redder dem.