Skal vi fortsette å svikte innvandrerbarna? Hvor lenge – og til hvilken pris?

Ingen tenåring våkner en morgen med et plutselig ønske om å kaste granater. Kunne vi klart å slå ring rundt disse barna? spør Abid Raja. Bildet er fra Pilestredet i Oslo etter at politiet detonerte en granat. Foto: Terje Pedersen, NTB

Her er deler av oppskriften for å snu utviklingen.

Når våre 13 år gamle gutter løper rundt i norske gater med kniver, pistoler og granater, handler det i bunn og grunn om et svik.

Vi har sviktet innvandrerbarna lenge nok. Hvor lenge skal det få fortsette?

Det første spørsmålet må være: Hvor har vi som politikere sviktet?

Det er mye lettere å skyve 13 år gamle gutter foran seg enn å svare på spørsmålet over.

Men vi må spørre: Kunne vi som samfunn ha forhindret dette gjennom kriminalitetsforebyggende tiltak, med riktig integrering, med riktig målrettet politikk? Ja, mener jeg. Det kunne vi. Og det kan vi i fortsettelsen. Men har vi sterk nok vilje til å ta de nødvendige grepene?

Vi snakker altså om norskfødte 12- og 13-åringer bevæpnet med skytevåpen, håndgranater og kniver. Ungdom vi har mislykkes i å beskytte. Ja, for vi har ikke lykkes med rammene rundt disse barna. Ingen tenåring våkner en morgen med et plutselig ønske om å kaste granater. Kunne vi klart å slå ring rundt disse barna? I stedet har vi skapt sårbare rekrutter i en ondskapsfull spiral de ikke aner omfanget av.

Vi taper som samfunn mot bakmennene som enkelt klarer å rekruttere 13-åringer til å gjøre potensielt livstruende handlinger, som kan ramme hvem som helst av tilfeldig forbipasserende.

Innvandrerbakgrunn

Ikke alle, men en overvekt av unge som driver med kriminalitet i og rundt Oslo, har innvandrerbakgrunn. De aller fleste har noe til felles: Dette er barn i lavinntektsfamilier, med foreldre som enten ikke er i arbeid, er psykisk syke eller utsetter barna for omsorgssvikt i form av fysisk og psykisk vold. Hard nådeløs oppdragerstil, i verdens beste land, i tidenes beste samtid.

Disse norskfødte barna, i verdens beste land, har ingen god barndom og oppvekst. En vond barndom tar deg langt, langt inn i mørket. Dette er barn som er lavest på rangstigen, gjemt bort, glemt, neglisjerte, ingen taler deres sak. Sviket rammer de mest sårbare blant oss. Og nå er de sterkt synlige, som de tikkende bombene vi som samfunn har latt dem vokse seg til å bli, som bare unge 13-åringer.

La meg skissere fem punkter som i sum vil snu utviklingen i rett retning.

1. Umiddelbart midlertidig moratorium

Jeg mener vi umiddelbart må innføre full stans av bosetting av flyktninger, asylsøkere og mennesker på Nav-tiltak i området fra Strømmen til Oslo til Drammen, og i de områder i alle kommuner som har store levekårsutfordringer. Utgåtte offentlige leiekontrakter fornyes da ikke, og disse bosettes annet sted. Vi trenger en storstilt frivillig motivert og incentiv-tilrettelagt rebosetting. Og dette har jeg lært av danskenes sosialdemokratiske statsråd.

I arbeidet med boken «Vår Ære og Vår Frykt» møtte jeg den danske utlendings- og integreringsministeren Kaare Dybvad Bek. I Danmark har de innført null-kommuner og null-bydeler, altså skal ingen flere ressurssvake bosettes i såkalte null-kommuner som er klassifisert som levekårsutsatte. Og de har vedtatt mål om at innen 2030 skal det ikke finnes noen områder som kan gi fremvekst av parallellsamfunn.

Hvorfor kan vi ikke vedta samme mål i Norge og innføre null-kommuner? Selv om vi satte det samme målet, hadde vi ikke klart målet om null parallellsamfunn innen 2030, som danskene, men hva med innen 2035 eller 2040?

Fanget i negativ spiral

Ingen skal tvangsflyttes. Så er det viktig å ha med at mange ressurssvake familier som bor i levekårsutsatte områder, selv vil bort! De både er og føler seg fanget. Hvor skal ressurssvake mennesker ta veien? De er fanget i en spiral de ikke kommer seg ut av.

De frykter at deres egne barn skal havne på skråplanet og står selv maktesløse. Det samme skjedde i Sverige et titall år tilbake. Vi må derfor få på plass incentiver for flytting. Og de kommunale boligene kan levekårsjusteres og fordeles etter arbeid, utdanning og inntekt, også det etter modell av partiet Socialdemokratiets initiativ i Danmark. Studenter, nyetablerte og en miks av folk skaper et mer mangfoldig bomiljø. Hvorfor kan vi ikke gjøre dette også i Norge? Bek gjør ikke dette for å straffe de ressurssvake og dem med innvandrerbakgrunn. Tvert imot er tiltakene ment å hjelpe både de ressurssvake og samfunnet som helhet.

I Albertslund, en bitte liten kommune utenfor København, møtte jeg borgermester Steen Christiansen, også han fra Socialdemokratiet. Hva gjør han? Språktester alle barn. Vi skal ikke ha skoler hvor majoriteten ikke snakker flytende dansk, ellers går det galt av sted, sa han. I Oslo har vi skoler hvor nær 100 prosent av barna har et annet morsmål enn norsk. Fordi vi som politikere skjønner at dette bærer galt av sted, og når vi likevel lar det fortsette, så må det kalles et svik, og ikke bare svikt. Og vi har heller ingen plan for å snu utviklingen. Det er som «Titanic».

Og noen vil innvende: Hva med ditt eget parti, Abid? Mitt liberale parti valgte på landsmøtet i mars å vedta alt dette jeg sier nå, etter min sterke anbefaling. Nå anbefaler jeg regjeringen og Stortinget å gjøre det samme. Kan vi vennligst vedta dette på nasjonalt nivå, så alle kommuner må forholde seg til samme kjøreregler?

2. Gjengangerpakke

For det første må gjengangerne og de som er under barnevernstiltak for de mest alvorlige tilfellene, ut av problemområdene. Og det har vi hjemmel til. Dersom du kommer inn under barnevernsloven, så har samfunnet allerede ganske vide fullmakter til å hjelpe. Barnet kan flyttes på, tvangsplasseres, institusjonen kan være lukket, til og med rommet ditt kan bli låst utenfra, du kan nektes rett til besøk, du kan fratas mobil. Vi kan også vedta andre virkemidler ved behov. Problemet ligger derimot et helt annet sted.

Vi har nemlig ikke nok slike egnende institusjoner eller plasser. Staten må iverksette arbeid for å få det på plass. Vi trenger flere lukkede barnevernsplasser. De vi har i dag, er hverken rigget eller egnet til å ta imot disse ungdommene. Motsetningen er total når politifolk i fullt verneutstyr leverer fra seg en 12-13-åring til en sivilist i T-skjorte og Birkenstock. Så drar politiet. Så står du der som barnevernsansatt. Underfinansiert.

Ja, barnevernet er underfinansiert. Har vi reell vilje til å hjelpe gjengangerne og dem som er i størst risikosone tilbake til samfunnet? Da må vi styrke barnevernet og oppbemanne kraftig.

Vi politikere må slutte å si setninger som «tiltak er allerede iverksatt» og «instanser er allerede styrket». Det hjelper ingenting i et system som er monomant rigget for at barn født i visse deler av Oslo-området står i stor fare for å ende opp som hardbarkede kriminelle. Det hjelper ikke å skifte lyspære når strømmen er gått. Du må reaktivere hovedbryteren. Systemet må rebootes.

Nytenkning

Vi trenger nytenkning i måten vi møter denne utfordringen og disse barna på. Her må alle mann til pumpene. Støttekontakter, mentorer, oppfølging av psykolog, påkobling av det sivile samfunn med idrett og kultur, med gode rollemodeller i alle ledd. Arbeidsfør ungdom skaffes jobb, lønnskompensert. På skolen skal barna få tett oppfølging. De skal lære å leve og mestre livet. Systemet skal gi dem fremtidstro og håp. Og dette skal vi som samfunn betale for.

Er det ikke derfor vi har en velferdsstat, og skal den ikke hjelpe alle? For inneværende år satte regjeringen av 12 millioner kroner fordelt på tre byer til tett én-til-én-oppfølgning. Alle skjønner at det er dråper i møte med en tsunami.

Jeg satt innelåst

Disse systemene. Jeg vet litt om hva som skjer når de virker – og ikke virker. Som 15-åring var jeg innom seks barnevernsinstitusjoner, en av dem lukket. Jeg hadde aldri, aldri gjort noe mot noen før jeg kom inn i det apparatet. Skremmende raskt ble jeg en del av en gjeng som drev rundt i Oslo. Vi ranet andre barn og ga juling til såkalte horekunder.

Jeg satt på glattcellen. Jeg var tilfeldigheter unna å ende som drapsmann.

Var jeg ikke blitt sett av voksne folk og støttekontakter, kunne jeg aldri ha blitt den jeg er i dag. Når gode krefter traff meg, og når gode krefter treffer disse ungdommene, vil det ha en enorm virkning på deres prognoser for å ende opp på den ene eller andre siden av den kriminelle løpebanen.

Håpløse 13-åringer

Underernært på kjærlighet, omsorg og håp. Tenk deg en 13-åring uten håp. Vi er mange som har hatt tenåringer i huset. Her mikses sorger, gleder, naivitet, kjærlighet og håp i et berusende sammensurium, med opp- og nedturer. Hos de fleste vinner håpet frem.

Uten rom for håp blir man fort apatisk og likegyldig til samfunnet rundt seg. Samfunnet som gang på gang har sviktet. Håpet har løpt fra deg. Da søker man håp i det håpløse. Plutselig smeller det i Pilestredet. Og Strømmen.

Kan vi lære nåtidens unge gutter å håndtere sine følelser, å ha håp og fremtidstro?

Møte de harde med godhet?

Kan vi som samfunn klare å føle på omsorg for guttene som kastet en granat midt i Oslo by eller på Strømmen? Eller er avsky og frykt det eneste riktige?

Jeg tvinges til å tenke: Kunne jeg vært en av disse guttene? Hadde slike redskaper vært tilgjengelige for meg, så kan det godt hende at 15 år gamle Abid hadde sittet på en buss på vei til et voldsomt oppdrag.

Men jeg ble sett. Godhet og omsorg, som jeg manglet på hjemmebane, traff meg. Voksenpersoner, med grunnleggende kjærlighet til meg og forståelse for situasjonen jeg sto i, reiste seg og tok i et tak for at jeg skulle lykkes. De rammet meg inn.

I dag er situasjonen håpløs for mange barn og mange bydeler. Faktumet er at de fleste innvandrerbarna fra utsatte bydeler i Oslo levnes en snøballs sjanse i helvete til å oppnå sine drømmer. Drømmer som er fullt ut realistiske for ungdom som vokser opp noen kilometer unna. Innenfor samme kommunegrense.

Har vi omsorg nok til overs selv for dem som fremstår som hardbarka 13-åringer?

3. Styrke foreldrene

Videre må vi styrke teamene rundt foreldrene. Mange foreldre mangler nødvendige evner og kunnskap til å oppdra barn i vårt samfunn. For en 18-åring er det langt mer krevende å ta lappen enn det er å bli pappa. Evnen til å få barn går ikke alltid sammen med evnen til å ta vare på barn.

Vi må erkjenne at også den norske stat har sviktet i sin evne til å hjelpe disse foreldrene til å være bedre foreldre. Derfor må helsestasjoner og familievern styrkes. Rødt lys-foreldre skal kurses og læres opp til at voldsutsatte barn har marginal sjanse til å leve et godt liv. Avstraffede barn har fint lite håp i sikte.

Vi må forsterke sivilsamfunnet. Det er bydelsmødre og -fedre, frivillige på alle plan, som har lang erfaring i å se og møte sårbare, også de voksne. Dette arbeidet må oppskaleres. Alle disse fantastiske rollemodellene, som utgjør en uvurderlig kraft, må styrkes. Tenk om statsministeren selv sto og ga alle disse en økonomisk forsterkning og en rolle, at nå tar vi sammen krafttaket som trengs, folkens! Og tenk om vi klarte å gjøre foreldre i stand til å være gode foreldre.

4. Snakke sant og gjøre det som virker

Vi må ha en sannferdig tilnærming til saken. Vi har ikke svenske tilstander i Norge. Tar vi oss tid til å studere tallene, avsløres sammenligningen med Sverige som skivebom. De siste ti årene har våre naboer sett hundrevis bli drept i gjengrelaterte saker. Tusenvis av skudd er blitt avfyrt, og bomber ble en tid den nye normalen. Det svenske politiet har tidvis fryktet å gå inn i enkelte nabolag. Fremveksten av parallellsamfunn og gjengmiljøer står i sterk kontrast til virkeligheten her hjemme i Norge. Vi har ikke svenske tilstander i Norge, heldigvis.

Så er det ingen grunn til å tone ned utviklingen i Norge, snarere tvert imot. Vi må nå definere og eie vår egen virkelighet og våre utfordringer. Derfra må vi finne våre løsninger tilpasset virkelighetsbildet vi står i. Den norske tilstanden. Ikke vårt nabolands. For til forskjell fra forholdene som råder i Sverige, har jeg en tro på at de aller fleste av våre norske barn og unge med og uten innvandrerbakgrunn kan reddes fra miljøet de er blitt sugd inn i.

Og at det norske politiet har en sunnere inngang til kriminalitetsbekjempelse og -forebygging – og de evner å knekke gjenger, slik den en gang knekte A- og B-gjengen.

5. Hva får du for 10 milliarder?

Norgespris får du for 10 milliarder kroner. Jeg er ikke mot det. Men for å trygge middelklassen og for å bøte på strømregninger har regjeringen estimert 10 milliarder kroner til norgespris. Årlig.

Kan du se for deg at regjeringen i kommende statsbudsjett bevilget tilsvarende beløp for å trygge gatene og redde våre sårbare barn og ungdommer? 10 milliarder til forsterket forebygging?

Glem det, iallfall som årlig sum. Men hva med 10 milliarder kroner fordelt over en femårsperiode? Har dagens regjering og stortingsflertall vilje til å sette av en slik sum? Jeg tror ikke det. Og la oss da være ærlige. Er det fordi pengene ikke hadde utgjort en forskjell, eller fordi disse pengene vil målrettes grupper som ikke er viktige nok for oss politikere? Kan jeg virkelig våge å skrive den neste setningen: penger som ikke resulterer i velgere?

Sviket som innvandrerbarn er utsatt for, vil fortsette. Den onde spiralen vil fortsette. Og det vonde vi ser nå, det vil bli verre. Mye verre.

Det vanskelige er faktisk ikke å ta ut av sirkulasjon de 200 gjengangerne. Det klarer vi. Det svært mer krevende er å forhindre at det kommer nye 200. Så 200 nye. Og det vil skje, folkens, om vi ikke gjør noe. Da trengs mange penger til forebyggende tiltak.

For ordens skyld, ingen kommuner skal få ta del i pengene om de kutter i midler de selv allerede bruker på å utjevne sosiale forskjeller.

Handlingens tid

Hvis jeg var justisminister, hadde jeg jobbet for friske milliarder til å brukes utelukkende i problemområdene. Midlene må være øremerket til satsinger. Tiltakene jeg har skrevet om her, er selvsagt ikke en uttømmende liste.

Vi må samtidig prioritere jakten på bakmennene. Pengesekken må strupes.

Inndragningstallene må opp. Det må gjøre det totalt ulukrativt å være kriminell.

Akkurat nå står vi midt i en trussel mot vårt trygghetssamfunn som de færreste av oss har kjent på i sin levetid. Tiden for tomme politiske utspill og halvkvedede viser bør være over. Jeg kaller på storting, statsministeren og hans regjeringskollegium. Vi må handle, nå, i vår samtid.

Jeg kaller på alle gode krefters hjelp i sivilsamfunnet og tidendes dugnad for å få skuta på rett kjøl, mens den ennå holder seg flytende. Og vi trenger djerve tiltak. Da må det nå bli handlingens tid.