Skal vi fortsette å eksistere i fremtiden, må vi forstå at menn og kvinner står sammen om å reprodusere befolkningen

Skal vi fortsette å eksistere i fremtiden, må vi forstå at menn og kvinner står sammen om å reprodusere befolkningen, skriver Mads Larsen. Illustrasjonsfoto: Shutterstock, NTB

Dette er ikke et manns- eller kvinneproblem. Det er en eksistensiell utfordring for befolkningen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fertilitetsdebatten har lidd av misforståelser, vranglesninger og personangrep. I en kronikk i Aftenposten 2. oktober setter Stine Nygård, Anna Ivanova og Nantje Fischer muligens ny rekord med sitt forunderlige angrep. Ifølge dem hevder jeg at ufrivillig singelhet primært rammer menn.

Kunne neppe vært tydeligere

Bakgrunnen er debatten som raste i sommer etter at Leif Kennair og jeg publiserte en artikkel om en av de mange dysfunksjonene på dagens paringsmarkeder. Vårt utgangspunkt var det motsatte av det Nygård, Ivanova og Fischer hevder.

Fordi så mye forskning har fokusert på menns problemer, og da spesielt «incels», belyste vi spesifikt kvinnelige utfordringer. Artikkelen var på over 14.000 ord, men det er bare å lese tittelen for å forstå at dette primært handler om kvinner: «Enough with the Incels! A Literary Cry for Help from Female Insings (Involuntary Single)»

Vi kunne vanskelig vært tydeligere, men Nygård, Ivanova og Fischer mener likevel at når vi lanserer begrepet «insings» om ufrivillig single kvinner, så skriver vi egentlig om menn – kanskje fordi vi er menn selv. Eller kanskje de ikke engang gadd å lese tittelen på artikkelen.

Etter denne feillesningen blir det rart «å påpeke at de underliggende mekanismene for fenomener som ufrivillig singelhet og fallende fødselstall er langt mer komplekse enn det Larsen» legger frem. Skal man heve nivået på debatten, kan man ikke bare lage stråmenn av andres forskning for å få det til å fremstå som om det kun er en selv som har svarene.

For svaret har de.

Bør motivere til bekymring

Deres spørreundersøkelse viste nemlig at også kvinner er ufrivillig single. Siden det var utgangspunktet for artikkelen vår – og min nye gratisbok – opplever jeg ikke funnene deres som så banebrytende som de gjør selv. Det hadde vært rart om økningen i antall single ikke også rammet kvinner, siden både menn og kvinner inngår i heterofile forhold.

Jeg anbefaler ikke bare disse forskerne å begynne å lese artikkeltitler, men å ta den reproduktive krisen mer alvorlig. De harselerer over min «eksistensielle bekymring for sivilisasjonens overlevelse». Det er en utbredt oppfatning at dagens fertilitetsrate på 1,4 vil føre til noe færre folk på svært lang sikt. En enkel fremskriving bør motivere til større bekymring.

En kohort på 100 nordmenn i dag vil etter bare tre generasjoner være 30 – gitt at raten ikke faller enda mer. Hvis vi når nivået til sørkoreanerne, som ligger foran oss med en rate på 0,7, vil 100 nordmenn skape en oldebarngenerasjon på bare fire. Etter tre generasjoner vil vi altså ha gått fra 100 nordmenn til kun fire.

Årets mest stusslige stråmann

Dette er ikke et manns- eller kvinneproblem, men en eksistensiell utfordring for befolkningen som vi burde diskutere på en annen måte enn vi gjør i dag.

Nygård, Ivanova og Fischer etterlyser «langt mer nyanserte, reflekterte og nysgjerrige tilnærminger». Dette støtter jeg helt og holdent. Men om de skal bidra positivt, bør de helst ikke beskylde oss for «biologisk determinisme» etter å ha laget årets mest stusslige stråmann av forskning som belyser nøyaktig det de etterlyser: et sterkere fokus også på kvinners paringsutfordringer.

Skal vi fortsette å eksistere i fremtiden, må vi forstå at menn og kvinner står sammen om å reprodusere befolkningen – ikke fortsette kjønnskampen som før.