Skal imamen være familierådgiver?

Under Arendalsuka lanserte forskningsstiftelsen Fafo rapporten Når imamen blir familierådgiver av religionssosiolog Olav Elgvin.

Rapporten beskriver hvordan imamer gir råd og megler i familiekonflikter, og hvordan dette fungerer i praksis i møte med det offentlige hjelpeapparatet.

Dette er svært verdifullt, fordi det er relativt lite forskning på islam i Norge, til tross for stor interesse ellers.

Men den største svakheten er mangelen på prinsipielle drøftelser.

Tilnærmingen er så praktisk orientert at det lett leder til konklusjoner som å anerkjenne imamenes rolle i slike konflikter og å etterlyse mer samarbeid mellom moskeene og det offentlige.

Vi bør stille flere grunnleggende spørsmål:

Er dette bra for integreringen? Hvilken rolle skal religiøse institusjoner ha når det gjelder sosiale spørsmål og konfliktløsning i minoritetsfamilier?

Jeg anerkjenner at imamer kan bidra på en positiv måte. De kan nå mennesker som det offentlige ofte ikke når, og de har en tillit i sine miljøer som offentlige aktører kan mangle.

Samtidig innebærer denne rollen viktige vurderinger knyttet til rettssikkerhet, likestilling og integrering.

Hvis utfordringen er at enkelte muslimer i liten grad benytter offentlige tilbud, bør løsningen være å bygge tillit til disse tjenestene – ikke å overlate oppgaven til moskeene.

I slike tilfeller er det offentlige institusjoner som utgjør den uutnyttede ressursen, ikke moskeene.

Etter mitt syn bør imamene konsentrere seg om tradisjonelle religiøse oppgaver og ikke overta det offentliges ansvar i familierelaterte saker.

En ting er imamenes sosiale engasjement og deres rolle som støttespillere for mennesker som kommer til dem med problemer, også i ekteskapet.

Noe helt annet er å megle i ekteskapskonflikter – eller i enkelte tilfeller opptre som autoriteter som skal godkjenne skilsmisser. Blir denne praksisen mer institusjonalisert, kan vi bevege oss i retning parallelle shariainstitusjoner for konfliktløsning.

Min skepsis bygger også på erfaringene fra Storbritannia, der shariaråd har fått stadig større innflytelse i alt fra ekteskapskonflikter til skilsmisser og arv.

Fafo-rapporten bygger på samtaler med imamer og gir dermed deres egen opplevelse av rollen som rådgivere og meglere. I Storbritannia finnes det imidlertid forskning som også inkluderer kvinners erfaringer.

Denne viser at kvinner ofte står svakere i møte med shariaråd enn i det sekulære systemet, særlig når ekteskapet kun er inngått religiøst og dermed ikke gir juridiske rettigheter ved brudd.

Mange kvinner har opplevd moralsk press for å bli i ekteskapet, og noen har fortalt at de måtte «betale løsepenger» for å få skilsmisse.

Nå har vi ikke shariaråd i Norge, men vi må spørre oss hva slags strukturer vi bygger for fremtiden dersom imamenes rolle som familierådgivere og meglere blir mer institusjonalisert.

Vi kan risikere at moskeene får en stadig mer formalisert funksjon, som i praksis blir et parallelt kvasi-juridisk system basert på sharia – med både svekket rettssikkerhet og svekket likestilling som resultat.

Også dagens praksis gir grunn til bekymring. Imamer vil sikkert prøve å hjelpe så godt de kan, men utfordringen handler om to ting: Kompetanse og verdigrunnlag.

Imamer er ikke profesjonelle familierådgivere, og mange har et mer konservativt syn enn det som er vanlig i Norge.

Et eksempel fra Fafo-rapporten illustrerer dette.

En imam sier: «Jeg har hatt mange hundre par som har kommet til meg. Mange! Av dem er det bare to som har skilt seg. Det er jeg veldig fornøyd med.»

Her ser vi at suksesskriteriet er færrest mulig skilsmisser.

Jeg mener også at det er positivt med stabile ekteskap, men når par oppsøker hjelp har de ofte store problemer. Da er det ikke alltid den beste løsningen å unngå skilsmisse.

Målet må være å finne en løsning som ivaretar begge parters rettigheter, trygghet og mulighet til et godt liv – enten det betyr å fortsette sammen eller å gå fra hverandre på en verdig måte.

Det er selvsagt store forskjeller mellom imamer, men nettopp det kan være problematisk.

Par som oppsøker hjelp for ekteskapsproblemer knyttet til likestilling – noe Fafo-rapporten viser at er et hyppig tema – kan risikere å møte en svært konservativ imam som rådgiver eller megler.

I det offentlige hjelpeapparatet er råd og veiledning forankret i lover og regler, og tilnærmingen skal være konsekvent – ikke avhengig av enkeltpersoners holdninger.

Vi må gjerne styrke dialogen og samhandlingen mellom moskeer og det offentlige, men ansvaret for rettssikkerhet, likestilling og familiekonflikter må ligge i det sekulære systemet.

Dette handler ikke om å mistenkeliggjøre imamer eller moskeer, men om å beskytte grunnmuren i vårt felles retts- og velferdssystem.