Sjef i Forsvaret: – Tidligere bløffet man på seg skader, nå bløffer man av seg skader

– Jeg er stolt. Absolutt. Det er stort.

Det sier Hans William Amundsen Hansrud fra Havøysund.

20-åringen er svett i håret og skitten i ansiktet.

Han har akkurat avsluttet en øvelse i skauen utenfor Garnisonen i Porsanger i Vest-Finnmark.

Etter Russlands angrepskrig i Ukraina vil Forsvaret ha lommekjent ungdom til å forsvare grensen i nord. Ungdommer som kjenner området og takler klimaet.

– Det forstår jeg godt. Det er vi som kjenner Finnmark best, sier Hansrud.

Han er halvveis inn i førstegangstjenesten og har blitt lagfører. Hansrud har virkelig ønsket seg inn i militæret.

– Å få utvikle personligheten, få mer disiplin og bli mer moden, i tillegg til å forbedre den fysiske formen, det er motiverende, sier han.

– Historier om folk som skadet seg selv

Forsvarssjefens sjefssersjant Rune Wenneberg har jobbet flere tiår i Forsvaret. Han forteller at holdningene til de som skal inn til førstegangstjeneste har endret seg.

Spissformulert oppsummerer han endringene slik:

– Tidligere bløffa man på seg skader for å slippe. Mens i dag bløffer man av seg skader, for å kunne komme inn.

Wenneberg sier at de i dag har 5000 flere kvalifiserte soldater på landsbasis, enn det de har plass til i Forsvaret.

Han forteller at for 20–30 år siden gikk det nærmest sport i å snike seg unna.

– Det var historier om folk som skadet seg selv eller spilte på psykisk uhelse, sier han.

På direkte spørsmål om hvor det var verst, sier han at trenden var mer utbredt i Nord-Norge.

I dag er dette langt mindre utbredt, mener han.

Snakkis i vennegjengen

Inne i auditoriet på Garnisonen i Porsanger, sitter om lag 100 sylferske heimevernsrekrutter i grønne kamuflasjeuniformer.

Guttene med nybarberte skaller og jentene med stramme fletter eller hestehaler.

– Militærtjenesten er et stort tema i vennegjengen, sier Martine Bårdsen fra Hammerfest.

Hun har lenge hatt lyst til å dra i militæret. For å bli utfordret både fysisk og psykisk.

Men lysten gjelder ikke alle.

– Det er sånn fifty/fifty. Men de fleste må inn da, sier 19-åringen.

– Hvem skal forsvare oss

En som ikke har planer om å snike seg unna er Magnus Laaksonen fra Alta. Også han fersk rekrutt. 19-åringen gleder seg til førstegangstjenesten, men vet også om dem som ikke gjør det.

Laaksonen mener det ikke er vanlig, men han kjenner til ungdom som har diktet opp fysiske og psykiske svakheter for å unnslippe.

Han synes ikke dette er greit.

– Dersom alle sier nei, hvem skal da forsvare oss dersom det blir en krig, spør han.

Wenneberg sier at det alltid har vært unge som har vært motivert og dedikert til tjeneste. Han mener likevel dagens unge utmerker seg.

– Jeg ser en veldig dreining når det gjelder motivasjon, innsats og vilje til å gjøre det godt. I tillegg til at de forstår hvorfor vi har et forsvar, sier han.

– Behandlet som voksne folk

Tendensen ble særlig merkbar på 2000-tallet. Dette mener han i stor grad skyldes Forsvaret selv.

Ifølge Wenneberg begynte man å gi soldatene mer ansvar og man behandlet dem som voksne folk.

– Det er i dag slutt på at rekrutter blir satt til å tømme søppel eller annet gratisarbeid. I dag kan alle rekruttene legge seg slitne med skrubbsår på knærne, svetteperler i panna og et smil om munnen, sier sjefssersjanten.

Wenneberg sier at resultatet er merkbart.

– Vi har i dag nesten ingen disiplinærproblemer, som min generasjon hadde store problemer med, sier han.

Mindre guttastemning

Wenneberg mener allmenn verneplikt for kvinner fra 2015 også har bidratt i positiv retning.

– Voksenopplevelsen ble større og det ble mindre guttastemning på kasernene. Jenter i 20-årsalderen er jo mer modne enn gutter på samme alder, sier han.

Endrede holdninger til tross.

Vernepliktsundersøkelsen blant unge for 2024 viser at andelen som mener det er en plikt å tjenestegjøre har gått ned siden 2020. Fra 72 til 63 prosent.

– Det kan skyldes en kombinasjon av krigen i Ukraina og en samfunnsutvikling der enkelte ønsker å prioritere seg selv fremfor fellesskapet, sier han.

Wenneberg sier at de ikke merker noe til disse endringene.

– De som kommer til oss tar samfunnsplikten på alvor, sier Wenneberg.

Etter at intervjuene med rekruttene på Garnisonen i Porsanger ble gjort, har Magnus Laaksonen dimittert.

Han sier til NRK at han har skade i albuen etter en ulykke for noen år siden og at armen derfor ikke fungerer optimalt.

Både han selv og legen på sesjon var optimister, men det viser seg nå at armen må opereres.

– Hvis armen blir godkjent av spesialist etter operasjonen, får jeg kanskje komme tilbake til førstegangstjenesten om 1–2 år, sier 19-åringen.