Siden Quislings tid er narsissismen blitt demokratisert. I dag er den tilgjengelig for alle.

Quislings narsissisme er vel kjent. Han hadde grandiose forestillinger om seg selv som nærmest utpekt av høyere makter til å lede Norge mot en høyere form for sosial eksistens, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra landssviksaken mot Vidkun Quisling. Foto: Aftenposten / Aftenposten / NTB

Om narsissisme, fellesskap og uvirkelighetsfølelse.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Erik Poppes film «Quislings siste dager» leverer et mesterlig portrett av den tidligere Føreren.

Det topper seg i noen scener der Maria Quisling bønnfaller ham om å si til henne, her og nå i fengselet, at han elsker henne. Ikke bare proklamatorisk skrive det i høytidelige brev, men si det i deres gjensidige kroppslige og emosjonelle samvær. Ikke bare skrive det, men vise det gjennom å si det direkte til henne, slik at det blir virkelig og ikke bare høytflyvende ord.

Quisling klarer det ikke, og Gard B. Eidsvolds iscenesettelse av hans dilemma er skuespillerkunst på sitt ypperste.

Alle som underviser om psykologi, bør ta med seg studentene sine på denne filmen og diskutere den med referanse til talehandlingsteori, mentaliseringsteori, «the embodied self» og narsissisme.

Narsissismens vesen

Quislings narsissisme er vel kjent. Han hadde grandiose forestillinger om seg selv som nærmest utpekt av høyere makter til å lede Norge mot en høyere form for sosial eksistens. Hans unike innsikt skulle være nøkkelen til denne lysende fremtiden.

Vi kjenner det igjen i dag. «I can fix it.» «Make America great again.»

I filmen bryner denne oppblåste narsissismen seg mot utfordringer fra et medmenneskelig nærvær.

Fengselspresten, spilt av Anders Danielsen Lie, er dypt personlig engasjert i å frelse Quislings sjel slik at den ikke skal fortapes, men leve videre i en høyere enhet med Gud og det hinsidige, som representerer et evig fellesskap.

Men å erkjenne egen feilbarlighet og skyld og dermed avhengighet av et menneskelig fellesskap som tilskrives retten til å tilgi ens synder, ligger ikke i narsissismens vesen.

Det ender da også med et offerscenario. Idet Quisling henrettes på Akershus festning, skriker han ut at han er uskyldig. Slik Donald Trump skriker ut i vår tid at valget i 2020 ble stjålet fra ham.

Samhandling med andre

Siden Quislings tid er narsissismen blitt demokratisert. I dag er den tilgjengelig for alle. Alle kan i dag leve ut sine grandiose forestillinger i sosiale medier.

Det ligger dessuten dypt i tidsånden at mennesker i Vesten skal leve sitt liv på autentiske måter. Det krever at man må kjenne etter i seg selv. Man må finne seg selv, som det heter.

Men selvet er dessverre ikke noe man finner på samme måte som man finner en verdifull sten. Man finner ansatser til selv inni seg, men disse må skapes og settes sammen til et større hele i samhandling med andre.

Underveis kan man fristes til å tro at disse ansatsene er unike diamanter som må poleres og speiles, mer enn at de er byggesteiner for større fellesskap. Slik kan mennesker forvirres.

Ofte er det bare ord. Uten dekning. Bullshit.

Mennesker forvirres også gjennom det språket de anvender. Narsissismen uttrykker seg gjerne gjennom høyttravende og svulstige ord. Det virker som de utsier noe viktig.

Ofte er det bare ord. Ord uten dekning. Bullshit. Eller «pretend modus», som vi sier på terapispråket. Ordene fremmer en late-som-virkelighet. Fagfolk kaller det pseudomentalisering.

Når Quisling avkreves et virkelig nærvær, klarer han ikke å utsi de ordene som presten og Maria krever av ham. I de dramatiske høydepunktene i filmen tydeliggjøres dermed ordenes karakter av talehandlinger. Ord er ikke bare noe du sier, du må stå inne for dem, du gjør noe når du utsier dem.

En form for forvirring

I vår tid flommer sosiale medier over av svulstige ord som pretenderer å si noe viktig, men som ofte er tomme fordi de er uforpliktende. De kan gi en illusjon om at man er hørt og forstått, respektert og anerkjent.

Men den følelsen av fellesskap dette gir, er kortvarig. Man må straks ha påfyll. Fordi ordene langt på vei refererer til en late-som-virkelighet. Når skjermen slås av, er ikke tomheten langt unna. Virkeligheten fortoner seg som uvirkelig.

Når denne avhengigheten rundt selvstimulering utspiller seg i ungdomsårene der man er i ferd med å skape og utvikle sin personlighet, vil den skape en form for forvirring som samtiden sliter med å forstå.

Denne forvirringen smitter, og i vår tid er dens fremste uttrykk en bølge av medikalisering. Man forsøker å gi forvirringen noen navn som gjør at man kan finne noen «verktøy», eller piller eller andre remedier som kan fjerne uroen.

Resultatet er at diagnosene florerer. I dag er ADHD, autisme og bipolar lidelse allemannseie og ligger som en klam hånd over skoler, barnevern og ungdomspsykiatrien.

Fellesskapet må stå opp for seg selv

Går det an å si det slik at det er en oppgave å ta tilbake virkeligheten?

Mange vil vegre seg for det. Quisling orket det ikke. Hans identitet var for mye knyttet til hans narsissisme. Fellesskapet gjorde rett i å dømme ham. Et sted går grensen.

Fellesskapet må stå opp for seg selv. Et utydelig fellesskap skaper forvirring om hva som er virkelig.

I vår tid er det skolene og lærerne som står fremst i kampen om sosial virkelighet. De bør støttes til å gjøre dette med pedagogiske og moralske hjelpemidler uten særlig innblanding fra diagnoseeksperter som forvalter særinteresser.

Gruppesamhold som den viktigste faktoren

Som gruppeterapeut kjenner jeg godt til faglitteraturen som entydig fremhever gruppesamhold som den viktigste faktoren for gruppemedlemmenes velbefinnende og personlige utvikling.

Vi gruppeterapeuter har selvsagt et mylder av diagnoser i våre grupper. Men det er ikke slik at personer med ADHD skal ha det slik, at personer med sosial angst skal ha det slik, og at narsissistiske personer skal ha det på andre måter. Det er selve brytningen mellom forskjellige temperamenter og personligheter i en opplevelse av meningsfullt fellesskap som teller.

Gruppeterapeuter skal først og fremst hegne om fellesskapsverdiene. Gjennom dette blir virkeligheten mer virkelig og selvet mer robust, uansett hva slags personlighet og såkalt nevrodiversitet man bærer på.

Det lyder paradoksalt, men det er faktisk slik at dess mer man pleier fellesskapet, dess lettere blir det for individet å finne seg selv og sin egen vei.