Se til Innlandet

I Innlandet kan man Se ilden lyse.

Faklene er tilbake 30 år etter OL på Lillehammer. Det er sorg og sinne til den store gullmedalje.

Mens en hel nasjon kunne samle seg om det identitetsskapende den gang, bør et helt land og folk se til Innlandet nå også.

For å se den alarmerende statistikken og det eksplosive engasjementet.

For å skimte politikere som vil være fremtidsrettet og ansvarlige. Og alle tenåringene som frykter en hybeltilværelse.

Selv om alle fortjener å bli sett, kan ikke nødvendigvis alle bli hørt. Det er der vi er nå. Det er nytt. Det er uvant.

Og det vil bare bre om seg.

Den norske fremtiden har allerede ankommet Innlandet. Det er derfor det tar fyr. Det er derfor politikerne slår ut med armene og folket knytter nevene.

Derfor rammes Innlandet først

Den befolkningsendringen som de nesten femten årene vil skje i hele landet, skjer allerede og i sterk grad i Innlandet.

Fødselstallene går ned. Befolkningen blir eldre. Sentraliseringen fortsetter.

Skolestruktur handler ikke bare om geografi og økonomi. Det handler også om demografi.

Derfor er likheten mellom Dokka og Drammen større enn innbyggertallet tilsier.

Man kommer ikke utenom følgende:

• Elevtallet i videregående skole er redusert med 500 elever på seks skoleår. Frem mot 2040 er det ventet å falle med ytterligere 3.600 elever.
• Skolestrukturen er i dag tilpasset en 10 år gammel virkelighet med 3.500 færre elever i skolegårdene.
• Befolkningsveksten i Innlandet er lavere enn i Norge som helhet og for 2023 er veksten lavere enn antallet bosatte flyktninger fra Ukraina.
• Selv i byene i innlandsbyene Hamar, Gjøvik, Lillehammer og Elverum er det ikke fødselsoverskudd.

Det er allerede en større andel av befolkningen som er over 67 enn som er under 17 i Innlandet. For Norge er det denne veien det går på sikt.

• 21 prosent av innbyggerne i Innlandet er over 67 i dag. I Norge er andelen innbyggere over 70 år i dag 13 prosent og i 2050 vil den være nær 20 prosent. Forgubbingen skjer først i Innlandet.

Dette bør ikke kalles følelsesløs statistikk. Det er en virkelighet politikerne må navigere etter. Det er ikke lett. Det er ikke normalt. Det kommer brått på, uansett hvor lenge statistikerne har alarmert fra kontorene sine.

Det er først nå det blir virkelighet og det er i Innlandet det blir virkelig først.

– Jeg mangler ikke penger, men elever, sukket fylkesordfører Thomas Breen (Ap) som hadde en pedagogisk krevende øvelse i tirsdagens Debatten-sending.

En skolenedleggelse har alt i seg

En skolenedleggelse kan isolert sett være et fremtidsrettet politisk grep. Man tilpasser arbeidsstokken, bygningsmasse og tjenesteproduksjon til etterspørselen. Fødselstall og rekrutteringsutfordringer og kommuneøkonomi gjør det enklere å kutte i skole enn i helsetilbud.

Fremover vil denne konkrete motsetningen bare bli større enn den er i dag. Helsetilbudet må skje døgnet rundt, i hjem og på institusjon. Å kutte fra fire til tre skoler kan være et reelt og enklere alternativ for å spare penger. Elevene får fortsatt tilbudet sitt, vil man kunne argumentere. Nattevakten på sykehjemmet eller hjemmehjelpen i Ytrebygda kan man ikke kutte i.

På Dokka, Flisa, Skarnes, Dombås og i Lom vet man uansett hva dette betyr og hvorfor frykten er både grunnleggende og spesiell.

En skole er ikke bare en utdanningsinstitusjon og kompetansearbeidsplass i bygda. Det er så veldig mange andre dager enn 17. mai at skolen er selve samlingspunktet, midtpunktet og møteplassen. Hvis storsamfunnet skrur av sikringen på fotballbanen, gymsalen og skolebiblioteket er det mye som ryker. Av fritidstilbud, opplevelser og grunn til å bosette seg der. Forsvinner skolen forvitrer lokalsamfunnets grunnmur. Hvis storsamfunnet gir opp, så kan vel konklusjonen bli det samme rundt alle kjøkkenbordene.

Hybeltilværelse passer ikke for alle. Dagpendling over lange avstander med buss vil irritere enhver. Hvis færre søker seg til videregående kan utenforskapet øke og alle tape på det. I Innlandet gjør hybelboerne det bra på skolen, men mange av dem som lever slik i dag gjør det fordi de kan, ikke fordi de må. Ingen vil la tenåringsdatteren være et eksperiment i dette. Legges skolen ned vil flyttestrømmen sannsynligvis tilta.

Et eksempel på noe mye større

Høstens budsjettdrama gjør at skolestrukturen er satt under lupen og går under kniven i en rekke kommuner.

Det handler ikke bare om fraflyttingstruede bygder. Skolestrukturen diskuteres i storbyer og tettsteder som Bergen, Kristiansand, Drammen, Bodø, Haugesund, Kongsberg, Asker, Bærum og Harstad. Akkurat nå.

Selv kommuner med tilflytting og befolkningsvekst må snu hver krone og effektivisere. Fordi fødselstallene sakte, men sikkert går ned. Fordi pengene mangler og de ansattes tid må brukes så effektivt det lar seg gjøre.

Den politiske kostnaden ved å stå i slike prosesser er enorm. Det samme er behovet for lederskap. Paradokset nå er at Senterpartiet har regjeringsmakt, finansminister og kommunalminister – mens Kommune-Norge har krisemøter.

Alle mulige incentivordninger og økonomisk støtte er null verdt hvis helt grunnleggende velferdstilbud raseres. Særlig noe så symbolsk fremtidsrettet som en skole med unge mennesker.

Onsdag skal fylkestinget i Innlandet avgjøre det hele. 730 skoleplasser er i spill. Fakkeltogene trenger bare å flytte to enkle stemmer for at flertallets plan om endringer og nedleggelse skal rakne. Det er derfor bygdefolket nekter å gi opp.

Det er den drømmen de lever på.