Sårt og skadelig

Mens hun er sykmeldt må Olaug Bollestad kjempe for sin politiske makt. Tre ansatte har varslet mot den valgte lederen som de mener ikke er egnet til å gjøre jobben sin.

Dette er først og fremst en sår konflikt hvor personlighet, lederstil og væremåte står i fokus. Men det blir raskt en debatt om veien videre for et parti som fra før var i krise.

I nær fremtid må partilederen svare for seg. Partiet må konkludere. Det bør skje raskt.

Derfor kan KrF stå foran en skjebnetid. Akkurat nå er presset på Olaug Bollestad.

Dette må hun ta stilling til:

• Vil hun selv ta regi og varsle sin avgang som partileder?

Da øker presset på første nestleder Dag Inge Ulstein for å ombestemme seg, og ta fire nye år som rikspolitiker og opprykk i partiet.

• Dersom Bollestad har helse og motivasjon til det, vil hun gå i rette med varslerne og kreve å stå i et verv hun har fått av landsmøtet og velgerne i Rogaland?

Satt på spissen tvinger hun da sin administrativt underordnede partisekretær til enten å råde sine ansatte til å si opp sine stillinger, eller justere sine forventninger til arbeidsmiljøet, eller innføre tiltak på arbeidsplassen.

Sentralstyret vil da også bli satt i en krevende situasjon. KrFs politiske og administrative lag på Stortinget har åpenbart store problemer. Har styret tillit til Bollestad, og vil de kunne avvise varslerne?

Bollestad kan ta regi og trekke seg. Hun kan måtte gå mot sin vilje, eller gjenvinne tilliten.

Et handlingslammet parti

Nå skal KrFs generalsekretær Ingunn Ulfstein, ansatt av Bollestad og hennes styre, behandle et varsel fra sine mot den øverste sjefen.

KrFs sentralstyre må konkludere med om partilederen har brutt partiets etiske retningslinjer eller ikke.

KrF har gått fra krise til handlingslammelse. Partiet fremstår nå som fullstendig i villrede. Det er oppsiktsvekkende å se på det som nå skjer:

Partilederen er fratatt autoritet og handlingsrom. Varslerne virker å handle i desperasjon.

Kritiseres for å være følelsesstyrt og utrygg

Bollestad er en varm, ivrig og oppriktig engasjert partileder. Ingen som har møtt henne tviler på det.

Enten folk mener hun er en riktig eller gal leder for KrF slik situasjonen nå er, vil KrFerne det beste for Bollestad på et mellommennesklig plan.

NRK har ikke lest varselet. Det skal være tre av de 14 ansatte i partiets stortingsgruppe som har varslet mot partilederen. Flere enn varslerne skal ha hatt utfordringer med Bollestads lederstil helt siden hun startet i jobben, men mange skal ha lagt mye krefter i å legge til rette for en best mulig arbeidshverdag.

Før sommeren skal det ha kommet til et punkt hvor noen ser at dette likevel ikke kan fortsette. Etter flere andre forsøk på å løse konflikten, velger man å løse saken gjennom en formalisert varslingsprosess.

Helgen før den viktige Arendalsuka og partilederdebatt, formaliseres det hele i et skriftlig varsel. Bollestads sykmelding forlenges.

Varselbrevet skal være omfattende, og ha både generelle vendinger om Bollestads personlighet og væremåte, men også vise til konkrete enkeltepisoder som varslerne mener er eksempler på dårlig arbeidsmiljø og lederstil.

Varselet skal vise at hennes følelsesstyrte tilnærming tidvis er et problem for omgivelsene.

Varslerne beskriver det de oppfatter som en utrygg partileder som lett mistror oppførsel, og grunnløst føler seg kritisert, motarbeidet, eller uten grunn sår tvil om at ansatte vil henne det beste.

De sier hun kan karakterisere folk på lite fordelaktige måter til andre.

Varslerne mener det skal være vanskelig å forholde seg til hvilke råd partilederen lytter til og ikke.

Det er krevende for dem når hun takler kritiske tilbakemeldinger som mistillit.

Varsel som virkemiddel

Varselet er kanskje først og fremst et rop om at arbeidsplassen er dysfunksjonell.

Det er vanskelig å se konturene av et velorganisert kupp, selv om det er til å forstå at Bollestad kan se på det slik.

Dette handler ikke om fløyer, veivalg, strategi eller politiske saker.

Dette handler nær utelukkende om Bollestad som person. Det er sårt, nakent og brutalt.

Uansett hvem sentralstyret tror på, er det skadelig for partiet.

Ingen fremstår som klare til å ta over partiet. I et parti vil alle brytninger ha et snev av politikk og maktkamp i bunn.

Det er i seg selv verdt å problematisere at ansatte gjennom et varsel kan påvirke partidemokratiet. Samtidig er det relevant for partiets organer hvordan lederen fungerer i hverdagen.

Vi er mer vant til politikere som havner i trøbbel på grunn av brudd på retningslinjer eller regler. Eller politikere som mister tillit av politiske grunner. Eller splid i politiske ledelser. Eller administrative ledere som gjør feil for eksempel etter arbeidsmiljøloven.

Det er uvanlig at et partidemokrati må forholde seg til en arbeidskonflikt.

Det skjer fordi Bollestad ikke bare er valgt av velgerne til å sitte på Stortinget, og av KrFs landsmøte til å styre partiet. Gjennom dette er hun også parlamentarisk leder for KrFs stortingsgruppe som består av både politikere og ansatte.

Personellkrise fra før

Personellsituasjonen er kritisk for KrF fra før. Foruten partileder Bollestad (ønsker gjenvalg) består stortingsgruppen av første nestleder Dag Inge Ulstein som dessuten lager partiprogrammet for neste periode. Han ønsker ikke gjenvalg. Tredjemann er Kjell Ingolf Ropstad som måtte gå av som partileder etter en pendlerboligsak og som heller ikke ønsker gjenvalg.

Partiets andre nestleder, Ida Lindveit Røse, stiller til valg fra Akershus, et usikkert stortingsmandat.

Ulstein hylles stort sett for sin vikaropptreden i partilederdebatten fra Arendal. Selv om mange merker seg at han ikke kom med uforbeholden støtte til Bollestad, er det mange i partiet som forstår den krevende balansegangen.

Som nevnt er det ingen som ser på dette som en kampanje for å få Ulstein til makten. Men det kan likevel bli resultatet. Og det er mange som mener det vil være til det bedre for KrF.

Noe er sant til det ikke er det lenger. Slik er det med Ulsteins nei til gjenvalg også. Det vil være en helt ny situasjon dersom Bollestad trekker seg.

De som kjenner situasjonen best er tydelige på at dette ikke er en maktkamp.

I KrFs tilfelle er det mer dekkende å kalle det en avmaktkamp.