Sarkofager er i vinden. Det er også gjenbruk. Kan det kombineres?

Alle medlemmer av Kongehuset blir gravlagt i Det kongelige mausoleum på Akershus slott. I disse to sarkofagene hviler kong Haakon og dronning Maud (i den hvite) og kong Olav og kronprinsesse Märtha. Foto: Morten Hvaal, NTB

Kongeparets fremtidige gravkister er i vinden. Det er også gjenbruk generelt.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Kanskje de to temaene kan sammenføyes i en diskusjon som kan virke litt morbid, ettersom kongeparet lever. Fremstående individers gravmæler har imidlertid nær sagt alltid vært nøye planlagt av dem selv eller andre. De har vært uttrykk for sosial og kulturell status for både de avdøde og statene de representerte.

På steder og i tider med velfylte kongelige skattkamre var majestetene selv gjerne prosjektledere for mausoleene sine. I moderne monarkier med rimelig god økonomi er gravmælene ofte en gave fra staten, i takknemlighet fra folket, for livslang og trofast tjeneste i tykt og tynt.

I et historisk perspektiv kan det fremstå som en selvfølge at kongen og dronningen skal ha en kostbar grav. Aftenpostens kommentator Therese Sollien har nettopp forklart det på en god og tydelig måte til lesere i vår egen tid, når eksperimentering med raskt nedbrytbare graver blir mer og mer populært.

Hvis gravlegningen av de kongelige skal følge idealet om å sette minst mulig klimaavtrykk, kan gjenbruk av kister kanskje være aktuelt, dersom restene etter den opprinnelige eieren er borte.

«Kjøttetende»

Ordet sarkofag er avledet fra den opprinnelige greske betegnelsen, som var satt sammen av «sarko» og «phagos». Det kan oversettes med «kjøttetende».

I steinkistene, som var vanlige på den tiden, skjedde nedbrytningen av likets bløte deler relativ raskt, mens knoklene ble liggende igjen. De kunne feies forsiktig til side når neste lik ble lagt ned. Derfor finner man gjerne knokler fra flere individer i en sarkofag.

Det kan være over ti gravlagte i én sarkofag, og de var ikke nødvendigvis fra samme familie eller slekt. De hørte ikke engang alltid til samme religion.

På noen eksempler dekorert med nøytrale motiver kan man for eksempel se navnene til kristne på 300-tallet risset inn i brukte, hedenske sarkofager fra 200 år tidligere. Mange romerske sarkofager er både religions- og kjønnsnøytrale og kan på den måten passe bra for mange i dag også.

Perfekt for en farao

Noen av de mest imponerende bevarte eksemplene på sarkofager fra antikken anses som en konge verdig selv om innskrifter mangler.

Alexandersarkofagen assosieres, slik navnet hinter om, med den unge, legendariske makedonske kongen Aleksander den store, som døde i 323 f.Kr.

Alexandersarkofagen i Istanbul. Foto: Tugrul Canakci, Shutterstock/NTB

Den er funnet i Libanon og tilhører Det arkeologiske museum i Istanbul. Men hvor Alexander egentlig ble stedt til hvile, er et av arkeologiens store mysterier. Antagelig var det i Alexandria i Egypt, i en sarkofag som var blitt laget i Memfis for hans forgjenger Nektanebo II, den siste av de «ekte» egyptiske faraoene (død 342 f.Kr.).

Nektanebo hadde flyktet, og den allerede eksisterende majestetiske sarkofagen var ledig. Den passet perfekt for en konge som hadde erobret Egypt og trengte å markere sin rett til å være farao.

Kulturminnevern

Hvis en konge i vår tid skulle blitt gravlagt i en gjenbrukt sarkofag, burde det være en som opprinnelig var blitt laget for en konge.

Slik tenkte den østgotiske kongen Theoderik I på 400-tallet e.Kr. Han befalte at en omkring 100 år eldre romersk keiserlig sarkofag fra 300-tallet skulle bli brakt til Ravenna fra Roma. Den var laget av den kostbare, egyptiske steinsorten porfyr. Den skulle symbolisere hans rett til å være de romerske keisernes arvtager.

Karl den store bestemte seg også for å bli gravlagt i en romersk keisersarkofag. Det skal ha skjedd i Aachen i år 814. Det handlet med stor sannsynlighet om en sarkofag fra 200-tallet, som ble hentet fra Roma eller Ravenna, som en del av hans vidtfavnende gjenbruksprogram.

Hvis kong Harald hadde ønsket å gjøre noe lignende, hadde han utfordret internasjonale lover og retningslinjer for kulturminnevern.

Det kan forresten være at det bare var Karl den stores knokler som ble gravlagt i den gjenbrukte sarkofagen, etter at Fredrik I Barbarossa hadde åpnet graven hans i 1165. Samme sarkofag var, for øvrig, en tur i Paris under Napoléon Bonaparte, men kom tilbake til Aachen og kan sees der, i katedralens skattkammer.

En «tyranns kiste»

En annen hersker, den amerikanske presidenten Andrew Jackson (1767–1845), ville også gjerne bli gravlagt i en romersk sarkofag, men folket nektet. Det Jackson syntes hadde vært en ære, var uakseptabelt. En så populær president kunne ikke bli gravlagt i en «tyranns kiste».

Det er ikke sikkert at Norges kongepar har noen spesielle idoler som de gjerne vil arve kister fra. Eller at de nærer et håp om å få sine levninger forenet med forgjengernes i sarkofagene i Akershus slott.

Noen kunne ha ansett det som gravskjending.

Altså måtte man lete blant ledige sarkofager, som finnes i de fleste større museer i Europa. Offentlige samlinger i Norge har bare fragmenter av romerske sarkofager, og ingen av dem er fra kongelige kontekster.

Kulturhistorisk museum har noen få egyptiske kister, men to av dem rommer allerede de menneskelige levningene av to mumier, og hverken de eller de andre er kongelige.

Skjønt, de har en kongelig referanse fra nyere tid, ettersom de var en gave til Norge fra Oscar II ved unionsoppløsningen.

Mumiekiste på Kulturhistorisk museum. Foto: Mårten Teigen

De kunne kanskje være av interesse for Durek Verrett, men hvis han var en farao i Det gamle Egypt i et tidligere liv, ville det ha vært degraderende med en kiste som for eksempel opprinnelig tilhørte en tempelvokters datter. Men tenk om han kunne finne den kisten han ble begravet i som farao. Det hadde blitt et unikt eksempel på gjenbruk!

Mildt sagt tunge

Hvis man skulle foreslå et standsmessig, ledig, romersk sarkofagpar for et fremtidig gjenbruk for kongeparet, kunne det være de to monumentale av porfyr som står ved siden av hverandre i Vatikanmuseene. De ble laget av egyptisk marmor for Konstantin den stores mor, Helena, og hans datter, Konstantina, på 300-tallet.

Hvis man ser bort fra alle museumsetiske innvendinger mot et slikt gjenbruk og fokuserer på det praktiske, kommer man kanskje likevel ikke så langt.

Det hadde vært uhyre dyrt å flytte dem. De er mildt sagt tunge, og en slik operasjon hadde krevd eksklusiv ekspertise.

Så, kjære landsmenn, det er sannsynligvis billigere å få laget nye.

Kanskje oppdraget kan lyses ut som et kunstprosjekt, som skal reflektere kongeparets regjeringstid og den sosiale og kulturelle transformasjonen de har vært vitne til. Da ville det samtidig være et kunstverk i gave til folket.