Sarkofagen er på vei

Han måtte bare være med på disse sarkofag-greiene.

Foto: Javad Parsa / NTB

Han var kongen. Og det var derfor han fikk penger av regjeringen. Lommepenger, som Sonja pleide å si.

De hadde til salt i grøten. Han kunne ikke klage. Mange andre par hadde mye mindre enn 15 millioner kroner i årslønn. 

Og så slapp han jo å bruke egne penger til å drifte dette sirkuset, og til å pusse opp slottet og alle de andre husene og hyttene rundt omkring. På dette ville regjeringen bruke 270 millioner neste år. Greit nok.

Og så var det denne sarkofagen, da. Plutselig fikk han den. Nå var det visst på tide, liksom. 

Han sukket så tungt at han skvatt der han sto foran speilet denne morgenen.

Han hadde ikke tenkt på sarkofagen på lenge. Ikke siden Sonja hadde mast om at de måtte begynne å planlegge designen. Designen? Var det ikke bare en slags kiste? En kasse?

Nå viste det seg at selveste Snøhetta skulle stå for designen. Og at regjeringen ville bevilge 20 millioner over statsbudsjettet for neste år. 

Da måtte han iallfall holde seg i live til minst 2026. Hva ville de gjort om han tok kvelden før sarkofagen var ferdig? Han orket iallfall ikke å spørre Sonja om det. 

Han hadde ikke bestemt seg for om han likte disse sarkofaggreiene engang. Han måtte jo bli balsamert også hvis han skulle ligge i et rom sammen med andre i familien som hadde dødd for lenge siden. 

Farmor og farfar, mor og far lå fortsatt i sine sarkofager. Så skulle han og Sonja inn til venstre der i rommet, hadde han lest i VG.

Hvor lenge skulle de ligge der? I all evighet? Det ville jo bli ganske folksomt etter hvert, hvis de skulle ta vare på alle konger og dronninger i mange tusen år framover. 

Nei, han kunne ikke klage. Ikke nå. Det var nok sjau i de kongelige kretser, om han ikke på toppen skulle komme og si at han ville bli kremert og kastet på sjøen. Faren, Olav, ville ha rotert i sarkofagen sin. Og Sonja ... nei, han fikk bare bli med på det.