Samboeren blir stadig dårligere til å takle stress. Er det mulig å snu en sånn utvikling?

1 month ago 24

Hver gang et eller annet går ham imot, blir han oppkavet, sur og urimelig.

Samboeren min tåler ikke stress. Det beste jeg kan gjøre da, er å la ham være i fred. Da roer han seg som oftest ned igjen etter en tid. Men noen ganger blir jeg så oppgitt eller provosert over oppførselen hans at jeg bare må si ifra. Da ender det nesten alltid med krangling og dårlig stemning – som i verste fall kan vare i flere dager.

Sånn har han vært siden vi traff hverandre for snart ti år siden. I starten skjedde det ikke så veldig ofte, og det tok litt tid før jeg forsto at det hadde med stress å gjøre. Men de siste årene er slike episoder blitt stadig vanligere. I perioder skjer det nesten ukentlig.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Hvorfor det skjer oftere, er jeg usikker på. Det kan være at det skal mindre til for å utløse stress hos ham nå. Eller det kan skyldes at livet vårt er blitt mye mer travelt og stressende etter at vi fikk vårt første barn, og siden ett til. Eller kanskje det er en kombinasjon av begge deler. Jeg merker i alle fall at hans manglende stresshåndtering preger oss mer og mer. Er det mulig å snu en sånn utvikling?

Vanligvis er han en snill og god kjæreste og far, og mesteparten av tiden har vi det også veldig bra sammen. Men når han blir stresset, er det som han mister alle sine gode egenskaper. Han blir en mye mer oppkavet, rigid og utrivelig person. Det er nesten som han skifter personlighet. Selv ser han ikke denne forvandlingen og blir fort defensiv og avvisende når jeg påpeker det jeg opplever. Så vi har aldri fått til å snakke skikkelig om hva som skjer i disse situasjonene.

Noen av venninnene mine har sett at han er blitt fastlåst og negativ ved enkelte anledninger. Det samme har foreldrene mine, selv om han legger mer bånd på seg når det er andre til stede. Derfor er det stort sett bare jeg som ser hvor dårlig han er til å takle stress, og derfor er det heller ikke så lett å snakke med andre om det.

Så derfor denne henvendelsen til deg. Hva tenker du om det jeg beskriver her? Tror du det er mulig for ham å endre seg, og er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe ham? Takknemlig for svar!