Russlands ambassade svarer: Ingen onde hensikter med minnearbeidet i Nord-Norge

Det hevdes at Den røde armés offensiv ikke hadde som mål å frigjøre en del av Norge i utgangspunktet, men den ble frigjort likevel, skriver Alexander Gremitskikh. På bildet: Frigjøringsmonumentet i Kirkenes. Foto: Lise Åserud, NTB

Påstander om at Russland har onde hensikter med minnearbeidet i Nord-Norge er ubegrunnet, men ikke tilfeldig.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er grunn til å kommentere en kronikk og en kommentar publisert i Aftenposten i tilknytning til 80-årsjubileet for frigjøringen av deler av Norge fra Nazi-Tysklands okkupasjon.

I kronikken av professor Sven G. Holtsmark og Lars Rowe i Aftenposten kommer det frem at Den røde armés offensiv i Norge ikke hadde særlig betydning fordi tilbaketrekningen av tyske tropper allerede var iverksatt. Men det er et faktum at de tyske troppene måtte fordrives fra norsk jord, og det krevde harde kamper.

2122 sovjetiske soldater ble drept og såret.

Dersom blodet som de sovjetiske soldatene ofret, piplet opp på markens overflate, kunne man kveles av det.

Ble frigjort likevel

Det sies at kun «en bit» av Norges territorium ble frigjort. I virkeligheten frigjorde Den røde armé hele området i nordøst langs Tanaelva og stoppet ved Rustefjelbma. Resten av Norge måtte vente på frihet til mai 1945.

Det hevdes at Den røde armés offensiv ikke hadde som mål å frigjøre en del av Norge i utgangspunktet, men den ble frigjort likevel! Forresten hadde det siden mars 1944 vært kontakt mellom den sovjetiske og norske siden om muligheten for å forflytte norske tropper fra Storbritannia nordover for å delta i kamper mot Hitlers styrker, herunder i Norge.

Moskva bekreftet villigheten til å ta imot 30.000 soldater, bevæpne dem og utstyre dem med alt de trengte (den norske regjeringen i London hadde riktignok ikke mer enn 3300). Samtidig understreket Moskva viktigheten av at det norske folket selv skulle kunne heise sitt nasjonale flagg over det frigjorte norske territoriet.

Av ulike årsaker fikk ikke den norske regjeringen benyttet seg av denne muligheten. En av årsakene var den raske utviklingen av hendelsene som fant sted i oktober 1944. Selv om de sovjetiske styrkene krysset Norges grense 18. oktober, fikk den norske regjeringen vite at styrkene befant seg på norsk jord først 25. oktober.

I alle disse detaljene i artikkelen merker man ringeakt for sovjetiske soldaters frigjøringsmisjon og et ønske om å forringe deres heltedåd ved å bagatellisere den.

Settes opp mot russere

Derfor anbefales det å gjøre seg kjent med talen som statssekretær Eivind Vad Petersson i Utenriksdepartementet holdt på vegne av regjeringen under den høytidelige seremonien 25. oktober i år ved Frigjøringsmonumentet i Kirkenes.

Talen setter hendelsene tydelig og korrekt på rett plass og gir en rettferdig vurdering av det som fant sted den gang, og hendelsenes betydning.

Holtsmarks og Rowes kronikk gjør også et forsøk på å frata dagens Russland retten til å hedre frigjørernes heltedåd. Som begrunnelse anføres det at Den røde armé besto av 20 prosent ukrainere. Det er interessant at norske diplomatiske dokumenter fra den tiden som omhandlet Sovjetunionen, brukte begreper som «den russiske siden» og «russere».

Den gang var disse begrepene likestilte for nordmenn. Hva har da skjedd siden den tid? Svaret er enkelt. I dag er det av situasjonsbetingede politiske hensyn blitt nødvendig å avgrense ukrainere kunstig fra den allmenne multinasjonale massen og, viktigst av alt, sette dem opp mot russere.

Har all rett til å være stolte

Men sovjetiske soldater «sorterte» ikke seg selv etter et prinsipp om etnisk herkomst, og det bør man ikke prøve å gjøre nå heller. Seieren over Nazi-Tyskland var en felles innsats. Det avgjørende bidraget kom fra det multinasjonale sovjetiske folket, men den ble smidd både av de allierte, partisaner og medlemmer av motstandsbevegelsen.

Hvordan kan det da «sages» og deles opp? Etterkommere av alle dem som kjempet mot fascisme har den samme retten til å være stolte av sine heroiske forfedre som sto for seieren.

Russere og russiske myndigheter forsøker ikke å «monopolisere» denne seieren. Samtidig kan ingen frata dem retten til å hedre minnet om dem som mistet livet, tatt i betraktning den enorme innsatsen fra folkene i Russland i knusingen av Nazi-Tyskland og Russlands internasjonalt anerkjente status som Sovjetunionens juridiske etterfølger.

Det fremstår som absurd og opprørende.

Antirussisk propaganda

Og her kommer det et svar til Aftenpostens kommentator Harald Stanghelle og alle som er enige med ham i å «oppfordre» Russlands offisielle representanter til å avstå fra minnearrangementer.

Påstander om at Russland har onde hensikter med minnearbeidet, er ubegrunnet, men ikke tilfeldig. De er en del av den antirussiske propagandaen som har pågått lenge, og som inspirerer mistenksomhet og fiendtlighet overfor alt som kommer fra eller er knyttet til Russland.

Alle som våger å gå mot «hovedstrømmen» og gi uttrykk for sin egen mening, blir tråkket på. Imidlertid er denne kampanjen hemmet av den positive historiske arven, menneskets hukommelse og takknemlighetsfølelse for bidraget til seieren og frigjøringen.

Det betyr at alt dette må forvrenges og helst slettes fullstendig. I den forbindelse blir man påminnet fremtidsromanen «1984» av George Orwell. I virkeligheten er dette «MccarthyismeMccarthyismeForfølgelse av og hets mot (antatte) kommunister (eller andre politisk opposisjonelle på venstresiden). Kilde: Det norske akademis ordbok» på nytt, med all dens intoleranse og fordommer.

Tenk over det!