Rolex-bildene ble brukt til å håne dem. Fellen lurer igjen.

Jones El-Abdellaoui scoret det første målet da Vålerenga slo Mjøndalen. Foto: MARIUS SIMENSEN, BILDBYRÅN

VALLE (Aftenposten): Vålerenga rykker opp til Eliteserien, men vet hvilken felle som lurer.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Vålerenga – Mjøndalen 4–2: Sist gang det fløt litt for Vålerenga, skjedde noe som skulle bli brukt mot dem.

Hendelsen ble kjent som «Rolex-reportasjen».

De tre profilene Vidar Örn Kjartansson, Amor Layouni og Aron Dønnum ble intervjuet sammen av VG. Alle hadde på seg en Rolex-klokke. Og fremsto proppfulle av selvtillit.

Sesongen før ble det bronse, lagets første medaljen på ti år.

– Det er klart man går for gull. I hvert fall jeg. Det mener jeg er selvsagt, sa Layouni.

Intervjuet ble raskt brukt som ammunisjon mot dem den sesongen. Spillerne sviktet, og Vålerenga ble nummer syv.

To år senere rykket klubben ned.

Vidar Örn Kjartansson (f.v.), Amor Layouni og Aron Dønnum prøver å se bra ut både på og utenfor banen. Foto: Bjørn S. Delebekk, VG

Nedrykket skjedde på Intility i Oslo øst. Kontrasten er slående til denne onsdagskvelden ti måneder senere.

Vålerenga slo Mjøndalen og går rett opp til Eliteserien på første forsøk. Da kampen var over, løp supporterne inn på banen. Der hoppet og sang de i gledesrus.

Oppblåst selvbilde

Fremover blir det mindre Rolex og gullsnakk.

Vålerenga er fra hovedstaden. Det er blant norsk fotballs mest kjente merkevarer. Da er det fort gjort å tenke: Klart klubben skal kjempe om medalje!

Den fellen har klubben snublet i mange ganger før.

Historien om Vålerenga er den om et sporadisk topplag. Oftere har det vært en middelmådig klubb med et oppblåst selvbilde.

Omgivelsene har forventet medalje og Europa-eventyr. Trenere, ledere og spillere har strukket seg etter drømmen. Men de trynet gang på gang.

Nye toner

I Vålerenga-land brukes nå formuleringer som «selverkjennelse» og «stikke fingeren i jorden».

Når klubben vender tilbake til toppdivisjonen, kommer den ikke til å snakke om medalje. Den økonomiske avstanden til Bodø/Glimt og Molde er for stor.

Da er det bedre å være kjedelig.

Blir supporterne med på det? Det er deres oppgave å drømme, men kanskje innser de at de er blitt forledet av store ord mange nok ganger.

Vålerenga har ofte siktet mot medalje før sesongen, men virkeligheten er denne: Klubben var i snitt Norges åttende beste lag de siste ti sesongene i Eliteserien.

Dette er realiteten folk i klubben minner hverandre på. Her er de. Dit skal de. Men da kan de ikke tro at de allerede er der.

Best på to punkter

Vålerenga er i norgestoppen på to områder. Det ene er spillerutvikling, og det andre er den harde supporterkjernen.

Klubben drar flere tilskuere enn de fleste i Eliteserien. Østblokka bak det ene målet koker både i gode og dårlige tider.

Daglig leder Svein Graff er opptatt av å dyrke og legge til rette for dette engasjementet. Han kom først inn som kaospilot i fjor høst. Erik Espeseth forsvant ut døren etter mange år.

Ledere, trenere og spillere er skiftet ut. De som er der nå, prøver å skape en klubbkultur som varer uavhengig av hvem som trener klubben. Kulturen handler blant annet om:

• Samle klubben. Da Vålerenga i fjor sank ned i gjørmen, ble stemningen stadig dårligere. Ulike avdelinger skyldte på hverandre. Det har vært jobbet med å få alle til å dra i samme retning.
• Avklare roller. Tor Olav Trøims økonomiske bidrag er fortsatt viktig, men han holder seg unna beslutningene.
• Prioritere hardere. Noen opplever at klubben spriker i for mange retninger. Klubben gjør mye bra for mange, men kjernen er det sportslige produktet.

Hva skal Vålerenga være fremover? Styret skal i løpet av året vedta en strategi.

Nedrykk har én positiv side

Et nedrykk er paradoksalt. Innspurten er full av nerver, selve øyeblikket av lidelse, og så gruer man seg til det som venter.

Men ofte oppleves det ikke helt sånt. Når man først havner der man absolutt ikke skulle, er ikke livet så verst. Motstanderne er mer overkommelige, kampene vinnes, og stemningen stiger.

Vålerenga hanglet i starten, men over en lang sesong skulle klubben ha mer enn nok kvalitet til å rykke rett opp igjen. Slik gikk det.

Men de må ikke la seg lure av den gode følelsen alle seirene gir. Det er langt frem til de beste i Norge.

Kan et nedrykk brukes til noe positivt, er det nettopp å justere selvbildet.