Rike, vakre og deppa jenter? Ja takk!

Gode leser!

Det skal en barka optimist til for å holde humøret oppe om dagen. Nyhetsbildet og høstkveldene kjemper om hvem som kan holde det mørkest.

Kanskje ikke helt tilfeldig at noe traff meg i hjertet da jeg leste om sad girl literature. I dagens Bokbrevet undersøker jeg hva som menes med dette TikTok-fenomenet, og inviterer deg til å lage en norsk liste med tilsvarende bøker.

Jeg byr også på et høstdikt og en prisvinnende roman som ser Jorden fra en romstasjon.

Litt av hvert, med andre ord.

Hvis du er en ung person som følger med på Book tok, himler du nok med øynene over at jeg nettopp oppdaget fenomenet sad girl books. (Til mitt forsvar har ikke NRK-ansatte lov til å ha TikTok på mobilen.) Men hvis du heller ikke er på TikTok, er kanskje også du nysgjerrig på hva sad girl books betyr.

Som en voksen dame var jeg litt skeptisk. Jeg var også engang en sad girl, for hvem sliter ikke med melankoli og eksistensielle spørsmål i ungdomsårene. Men nå var jeg vel vokst fra sånt?

En kikk på anbefalte sad girl-romaner overrasket meg. Her var flere bøker jeg har likt kjempegodt! Så hva skjuler seg bak merkelappen?

Det er to opprinnelige sad girls i denne engelskspråklige tradisjonen, og det er Sylvia Plath og Virginia Woolf. Begge tok livet av seg, men rakk å etterlate seg dikt, romaner og essayer som ruver i litteraturhistorien.

I deres bøker finner vi tre av de grunnleggende trekkene en sad girl-bok må ha:

1. Hovedpersonen er en kvinne, og bokaer fortalt i jeg-person.

2. Denne kvinnen sliter med depresjoner eller andre psykiske utfordringer.

3. Hun er svært intelligent og belest.

Jeg er usikker på om Virginia Woolf følte seg så pen, men Sylvia Plath var vakker og klar over det. Sammen med emneknaggen #sadgirl finner man ofte #hotgirl. Så vårt fjerde punkt er:

4. Den kvinnelige hovedpersonen er vakker. Skjønnheten tematiseres, for eksempel kan hun være pen utad, men føle seg stygg innvendig.

Og så er det noe som må ryddes av veien for at det skal være en ekte sad girl-bok, og det er økonomi. Dette er ikke «Karens jul». Våre deppa jenter er ikke triste fordi de er slitne etter jobben eller bekymra for neste lønning. Så da kan vi slå fast:

5. Den kvinnelige hovedpersonen er rik, eller penger er ikke en drivkraft for henne.

Nå ser du på våre fem punkter så langt, og tenker: Hallo! Denne sad girl-personen er rik, ung, vakker, smart og så er hun deppa?! Er ikke dette det vi alle drømmer om å være?

Jeg har tenkt på det, og jeg tror kanskje at hun nettopp MÅ være vakker, ung, rik og smart for at de sadness-greiene skal komme ordentlig fram. Det er snakk om en mer vag melankoli, en weltschmerz, eller et ubehag i samtiden.

Ser vi på nyere romaner i #sadgirl universet, vil jeg legge til to nye punkt:

6. Kvinnen er ung, barnløs og helst kjæresteløs.

7. Kvinnen underkaster seg nedverdigende sex med menn, som om hun bruker sex som en slags selvskading.

Punkt seks sier seg vel selv, men punkt syv synes jeg er ubehagelig lesing. Ofte ligger det et selvhat bak, som i Sally Rooneys «Normal People». Det kan også handle om overgrep i yngre år, som i «Min mørke Vanessa».

Ok, nok definisjon nå. Hvorfor liker vi å lese om disse egentlig vellykkede men deprimerte kvinnene? Det er et spørsmål vi kunne brukt et seminar for å svare på. Men jeg tror det kan handle om trøst:

– Se, disse rike, unge vakre, kvinnene er også deppa!

Eller det kan handle om gjenkjennelse:

– Jeg føler meg ikke vel i verden, la meg for guds skyld lese om noen andre som har det sånn.

Man kan avfeie disse bøkene som selvopptatte, og si at de fokuserer på rikmannsproblemer. Det er fair.

Men jeg finner en eksistensiell lengsel og trass som resonnerer i meg.

Som et menneske som lever et lovlydig A4-liv, er det digg å henge med en kvinne som gir faen. Jeg kan også få lyst å legge meg ned å sove ett helt år, som fortelleren i «My Year of Rest and Relaxation», og jeg koser meg når hun smører avføring på kunstverkene til en pretensiøs kunstner.

I motsetning til chick lit og løkkeskriftromaner holder sad girl-romaner gjerne et høyt litterært nivå, de er edgy og tas på alvor av kritikerne.

Vi skal huske at sad girls ikke er en streng sjangerbetegnelse eller en oppskrift, bare en emneknagg som lar folk tipse hverandre om gode leseopplevelser. Bøker som deles på Book tok er hovedsakelig engelskspråklige. Vi må ta ansvar og lage en norsk kanon med deppa jenter-romaner!

På Penguins liste over Essential Sad Girl Literature finner vi norske Jenny Hvals «Å hate gud». Tilfeldigvis er Leseklubben opptatt med «Heroin Chic» av Maria Tjos Fonn nå, og det slo meg med én gang at dét definitivt er en deppa jente-roman. Da har vi to!

Jeg har et par forslag til, men er mer nysgjerrig på hva du tenker. Gi meg ditt tips i kommentarfeltet eller på e-post. Og kommer du på en bedre oversettelse av sad girl books enn deppa jente-bøker, er jeg lutter øre.

Etter å ha lest to sad girl-romaner på rappen, var jeg klar for andre perspektiver, og det skal du få straks, etter litt høstpoesi.

Ukas dikt

I år har jeg vært spesielt begeistret for høsten. Østlandet har levert gnistrende soldager og bladene har hengt uvanlig lenge, med en rik palett av gult, oransje og rødt.

Ikke minst finner nesa mi glede i høsten. Ingen annen årstid lukter så godt, så mye og så variert. Om jeg går tur i marka eller i byen, sniffer nesa mi ivrig så nesevingene vibrerer som på en fuglehund.

Tidlig på høsten dominerer den søte duften av overmodne epler og plommer, det kan lukte nesten som søt tyggis. Etter et kraftig regnvær anger lyngen og gresset med et innslag av soppenes duft av umami. Nå på senhøsten dominerer lukten av råtnende løv, på vei til å bli næringsrik jord. Det er en moden og kompleks lukt, som sigarer, eller krydrete gryteretter.

Mange høstdikt handler om død og ikke om hvor fin årstiden er, men dette verset fra Halldis Moren Vesaas sitt dikt «Høsten» handler i hvert fall om lukten.

«Høsten lukter som rødbrune epler,
som vind som feier over mark og sjø,
som noe nytt som står og venter,
og som noe gammelt som er på vei bort.»

Jorden sett fra rommet

Jeg vet ikke hvordan du har det med filmer fra verdensrommet, men jeg liker stort sett alt, fra sci-fi-skrekk som «Alien» og «Sunshine», til dokumentarer om månelandingen.

Merkelig nok, vil jeg si, for jeg får både agorafobi av det uendelige verdensrommet og klaustrofobi av romskip med trange ganger. Kanskje minus og minus blir pluss?

I sci-fi-sjangeren finnes det mange muligheter til å oppholde seg i rommet, både i romaner og filmer. Realistiske romaner oppholder seg stort sett på jordkloden, sant?

Så da Booker-prisjuryen denne uka annonserte at årets vinner er «Orbital», en roman som foregår på den internasjonale romstasjonen (ISS), var jeg snar om å laste den ned.

Vi møter fire astronauter og to kosmonauter i løpet av et jorddøgn. Jeg skriver «jorddøgn», for romstasjonen sirkler Jorden en gang hvert 91. minutt, og hvert kapittel er dedikert til en runde rundt Tellus (altså orbit fra tittelen).

Allerede her var jeg blåst av banen. Jordelivet er så preget av solas gang, av døgnets syklus med å våkne og stå opp. Hva skjer med kroppen og hodet når sola går opp og ned 16 ganger i løpet av 24 timer?

En del av gleden med å lese «Orbital» er å lære om hvordan kropp og sinn fungerer i rommet. En astronaut som våkner, kjenner ikke tyngden av kroppen mot madrassen. De må se på armen sin for å vite at den er der. Tårer blir hengende i luften og må fanges opp for ikke å gjøre skade. Så merkelig det må være!

Slik informasjon kan jeg selvfølgelig også få fra internett eller en dokumentar. Den store testen for en romanforfatter er om hun klarer å skildre følelsen av å se Jorden og verdensrommet på en gripende måte.

Samantha Harvey har fortalt BBC at hun på et punkt ga opp å skrive denne boka, hun følte ikke hun hadde rett til det uten å ha vært i rommet. Etter tusenvis av timer med titting på romstasjonens live feed, fikk hun mot til å skrive ferdig. Heldigvis.

Harvey skriver godt både om de vitenskapelige og hverdagslige gjøremålene på romstasjonen, og om de overveldende inntrykkene fra rommet, som her:

«The Milky Way is a smoking trail of gunpowder shot through a satin sky.»

Blant 150 nominerte romaner til prisen, var juryen enstemmig om at «Orbital» var årets vinner. Ikke bare fordi den er god og original, men fordi det føltes som en bok vi trenger nå, sa de. Så hjertens enig!

Avstanden til jordkloden gjør at grenser utviskes, kriger og lidelse kommer på avstand sett fra romstasjonen. Samtidig overvåker besetningen en tyfon de skjønner vil ta menneskeliv. Moren til den japanske astronauten dør langt der nede.

Astronautene ser på Jorden med ømhet og kjærlighet til menneskene og det yrende livet på den blå planeten, en ømhet som smitter.

Forlaget Gursli Berg har kjøpt boka for oversettelse til norsk, men hvis du leser den før det på engelsk, må du gjerne skrive til meg og si hva du syntes.

Drømmeoppdrag?

Tiden er inne for å søke om å sitte i juryen for Lytternes romanpris. Her finner du info:

Blir du valgt ut til å sitte i juryen, får du de nominerte romanene i posten før jul.

Kommenter

Tilbake til sad girl-romaner: Hvilke norske romaner kan passe inn i slik kategori? Og er det noe for deg?