På lørdag åpnet den 137. versjonen av Høstutstillingen, som hver eneste år tiltrekker seg både folk og kulturelite.
Selv om utstillingen er populær, er den også svært omstridt. Regelmessig tar stemmer i kunstlivet til orde for å skrinlegge hele prosjektet.
Selv mener jeg at mønstringen absolutt har sin berettigelse, all den tid den faktisk treffer så usedvanlig bredt.
Desto viktigere er det selvsagt at man klarer å skape en god utstilling. Litt for ofte blir det en hummer og kanari-mønstring uten hode og hale.
Derfor ble jeg så glad da jeg kom inn på Kunstnernes Hus og med en gang kjente at denne gangen har de faktisk klart å formgi en helhet ut ifra de utvalgte arbeidene.
Det håndverksmessige, materialorienterte og kunstferdige løper som en sanselig rød tråd gjennom det hele.
Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke sier sanselige, materialnære arbeider preger Høstutstillingen 2024.
En organisk bølge
Et flott eksempel er Johannes Espedal Engelsens «Brottsjø». Her har han skapt en veldig skulptur av morkne deler av et gammelt tregjerde.
Hvert rektangulære treelement består av samme antall gjerdestolper. Selv om helheten er bygget opp av helt like firkantede formelementet, er de plassert slik at de til sammen skaper en organisk bølgeform som liksom tårner seg opp mot oss og tilsynelatende motsetter seg tyngdekraften.
Plankene er fulle av mose, lav og skitt. Det gir et variert, men behersket fargespill til uttrykket.
Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke har sansen for Kari Hjertholms skulptur under Høstutstillingen 2024.
En annen ganske plasskrevende installasjon er Kari Hjertholms «Puls». Den blå bunntekstilen er oversådd med knøttsmå skinnende røde løkker som gir helheten en skimrende burgunderfarge.
Lyset spiller en viktig rolle i opplevelsen av dette verket. Går du tett innpå og ser flaten fra siden, kan du se hvordan lyset får fargene til å funkle og gløde.
Flere verk fra Høstutstillingen:
Mathias Hellberg, «The Musical 4». Dette synes jeg at jeg har sett sånn omtrent hundre ganger før. Men litt artig er det jo, selv om det er glemt idet du går videre.
Foto: Norske BilledkunstnereJeg liker dette utsynet, hullet i «Glittertinden» som Line Bøhmer Løkken viser oss gjennom sine to store fotografier.
Foto: Vegard Kleven/NBKKari Anne Helleberg Bahri er en av mange som skaper sanselige, materialbaserte verk. Denne skulpturen ser ut til å være laget av gamle plagg. Det er spennende at klær kan bære på mange fortellinger som betrakteren kan dikte inn i utrykket.
Foto: Vegard Kleven/NBKOliver Hambsch, «Non volatile memory»: Utover at dette er et tresnitt og ikke et uklart skjermbilde, så er det kanskje ikke så veldig interessant. Men akkurat det at verket utgir seg for å være noe annet enn det er, vekker jo litt interesse.
Foto: Vegard Kleven/NBKTekstilskulpturen til Hjertholm består av et avrundet rektangel og en stående oval.
Dessverre synes jeg disse geometriske formene binder opplevelsen litt og gjør verket mer statisk og kjedelig enn det kunne vært hvis det var gitt en friere, kanskje asymmetrisk form.
Kunstkritiker Mona Pahle Bjerke demonstrerer Reinhard Haverkamps «Bølgebad» (2024), en av Høstutstillingens interaktive verk.
Fra mystisk meditasjon til disko
På vei ut blir jeg stående og se på Oscar Eriksson Furunes' installasjon «night watch», som fyller det mørklagte rommet øverst i trappen.
På små hyller i forskjellige høyder har han plassert mindre og større ugler i porselen. Uglen er et gåtefullt dyr som vi forbinder med visdom, men også med nattens uhyggesvangre verden.
En etter en begynner uglene å lyse og skaper små ulmende lommer i mørket. Jeg liker den underlige, litt mystiske og meditative stemningen som skapes.
Etter hvert lyser og blinker imidlertid alle uglene på en gang, og da synes jeg det taper litt av spenningen, og faller over i noe mer banalt og diskopreget.
«Strong host» av Tom Kosmo. Dette er en mektig skulptur med mye nerve i uttrykket. Kroppen, som er formet i tre, er virkelig imponerende levende og dyrisk. Jeg er litt usikker på det uhyggelige som skjer med dyrets ansikt. Er det noe som kommer ned, eller kanskje noe som stiger opp. Jeg er ikke sikker på om skulpturen vinner på akkurat dette. Et forenklet hundehode kunne vært tilstrekkelig.
Foto: Tone Gjerde / NRKSelvsagt har årets utstilling også en hel del mindre interessante verk, men generelt sett synes jeg kvaliteten er høy.
Her har juryen virkelig gjort en strålende jobb, og det på tross av at de store, kjente kunstnernavnene i år stort sett glimrer med sitt fravær.
«Mink II» av Tove Kommedal. Dette synes jeg er et kraftfullt uttrykk. Små minkpelser sydd sammen til denne organiske sirkelformen som går i oppløsning. Jeg liker også formspillet mellom den buede formen og det strenge, kvadratiske stativet. Jeg forstår bare ikke hvorfor hun har valgt den skingrende gulfargen som tar altfor mye fokus.
Foto: Tone Gjerde / NRKFå sjokkeffekter
Det er neppe noe i denne utstillingen som er egnet til å skape sjokkoverskrifter.
Odd Nerdrum er verken inkludert eller refusert. Det er ingen verk som er egnet til å ryste eller opprøre.
Det fascinerende ved Kristin Austreids oljemaleri er at det ser ut som et gjennomhullet metallarbeid. Hun har virkelig klart å skape illusjon av et annet materiale. I tillegg til at verket slik sett utgir seg for å være noe annet enn det er, så oppstår det også en stjernehimmel som er ganske vakker. Her er det noe veldig jordisk i nedkant av bildet som forvandles til noe himmelsk.
Foto: Vegard Kleven/NBKDet er rett og slett bare en skikkelig god utstilling som møter oss på vår lengsel etter det langsomme, kunstferdige og fysiske, som er blitt en mangelvare i vår digitale og skjermbaserte virkelighet.
Sveip her for flere verk fra årets Høstutstilling:
Jara von Lüpke: «Circlusion» (2022). Skulptur.
Dominique Nachi: «Love Letter» (2022). Fotografi.
Margrete Netland: «rørøre» (2024). Lyd, tekstil, gips, hønsenetting og pappmasjé.
Heidi Kristiansen: «Gloubi-boulga» (2022). Blåst og skulpturert glass.
Vilde Eskedal: «Priapus» (2024). Lufttørkende leire, funnet søppel, plastposer, isolasjonsskum, tre, lerret, lim, lakk, oljemaling, akrylmaling, spraymaling og glass.
Marie Saure: «Pissvin» 1-5 (2023-2024). Resirkulert leire.
Snorre Sjønøst Henriksen og Kornelia Remø Klokk: «Supporting Act» (2024). Performance.
Publisert 10.09.2024, kl. 09.44
English (US)