Resten av verden har rett – Listhaug tar feil

Hele kystens offshoreindustri forbereder seg på at havvind blir en ny næring. Dette er også regjeringens politikk, og rammebetingelsene rigges for dette.

Omstillingen er i full gang og både verft og leverandørindustri langs kysten har allerede en betydelig andel av oppdragene sine knyttet til fornybarprosjekter. Akkurat nå er bedriftene i hovedsak opptatt med store og viktige olje- og gassprosjekter, men om et par år begynner ordrebøkene å tømmes og den grønne omstillingen er i full gang. En sterk utvikling av havvind er ett av de nye beina som denne industrien kan stå på i framtiden. Det siste vi trenger på Sørvestlandet nå er en potensiell framtidig statsminister som skaper tvil og usikkerhet, og som vil reversere denne satsingen.

Det samme gjelder karbonlagring. Allerede har selskaper søkt på, og fått tildelt, 12 lisenser i Nordsjøen for sikker lagring av CO2 for framtiden. Arealene skal utforskes, infrastruktur skal bygges, brønner skal bores og kontrakter for lagring inngås for å realisere dette. Milliarder kan investeres den dagen verdikjeden fungerer.

Det trengs flere lisenser, framtidige tildelinger, mer forutsigbarhet. Ikke færre.

Denne uken har vi vært vitne til to statsministerdebatter mellom Jonas Gahr Støre og Sylvi Listhaug. De har i hovedsak handlet om skatt og næringsutvikling. Når det gjelder skatt har Listhaug næringslivet i ryggen, men i energipolitikken viser hun en populisme som nesten er skremmende og som skaper stor bekymring i næringen. Listhaug gjør seg på den ene siden til talsperson for kystens industriarbeidere som sikter seg inn på nye muligheter, men den industrien vil hun ikke ha. Europa, USA og Kina tenker det samme som i dag er norsk politikk innenfor fornybar energi. Ny teknologi, ny energi, nye arbeidsplasser er strategisk viktig for landene. Derfor engasjerer statene seg og tilbyr blant annet risikoavlastning. Norge har samme utfordringer, og vi har store muligheter. Staten må være med i en overgang. Men Listhaug sier nei!

Listhaug sier at Norge bør kunne være en olje- og gassnasjon i hundre år framover. Men Listhaug er motstander av en viktig forutsetning for at det skal kunne skje: Utslippskutt.

Hun er mot å kutte utslipp offshore ved elektrifisering av plattformene, og mener det bare er å flytte utslippene til Europa. Det må jo være bedre at plattformene drives rent og effektivt med elektrisk strøm, der det er mulig, så kan gassen komme godt til nytte der den virkelig trengs og gir mer effekt – i Europa. Slik sparer også oljeselskapene CO2-avgifter. Levetiden på feltene forlenges, noe som må være viktig for Listhaug som vil ha 100 år med fortsatt olje- og gassvirksomhet.

Så er det slik at gassen også må være salgbar på lang sikt. Da kan man fjerne og deponere CO2 fra gassen (såkalt CCS), og gassen blir til utslippsfri hydrogen. Som mange andre lavkarbon-næringer har økte kostnader og høyere renter kvalt mange ambisiøse CCS-prosjekter og hydrogenplaner. Men det kommer – etter hvert.

Når det gjelder havvind, så har regjeringen ambisjoner om at det skal tildeles havvind med en samlet kapasitet på 30 GW innen 2040. Disse ca 2000 vindturbinene kan gi like mye årlig kraftproduksjon som vi har brukt 150 år på å utvikle i Norge. Altså doble Norges kraftproduksjon, slik at samfunnet kan elektrifiseres, noe som trengs for å kutte utslippene og for å utvikle ny industri.

Hele Europa framholder havvind som en stor satsing for å sikre kraft for framtiden. Beklageligvis vil ikke Listhaug gjøre det som trengs for å sikre havvind som en ny næring i Norge. Hun kritiserer bransjen for å trenge hjelp i startfasen, og går mot alle støtteordninger.

Ennå er ikke all havvind lønnsomt, men myndighetene kan gi drahjelp til storskala utbygging slik at vi kommer i gang. Altså en ny offshorenæring, som kan veksle godt med den regulerbare kraften på land. Dette kan ifølge rapporter gi titusenvis av årsverk i norsk industri, arbeidsplasser vi vil trenge når offshorevirksomheten ubønnhørlig går nedover, selv med intensivert leting, som vi alle mener er nødvendig.

Stabilitet, forutsigbarhet og brede forlik har preget norsk energipolitikk gjennom mange tiår. Nå står vi i et nytt veikryss hvor disse egenskapene aldri har vært viktigere.