Regjeringens naturbløff – Norge i rødt, hvitt og grått

Daværende miljøvernminister Barth Eide uttalte med begeistring til NRK at «nå skal vi følge opp hjemme og nå er det naturens tur». Hans etterfølger Bjelland Eriksen uttalte på ettervinteren i år som kommentar til NRKs viktige rapport – Norge i rødt, hvitt og grått, at «vi må få til en holdningsendring» og «vi må la urørt natur i fred». Med slike uttalelser er det ikke til å undres over at forventningene våre var store.

Den 25. september kom den etterlengtede nye handlingsplanen for naturmangfold, og statsminister Støre uttrykte at dette var en «en historisk innsats mot naturtap». Av regjeringsmedlemmer hadde vi blitt forespeilet en virkelig snuoperasjon, men det vi fikk presentert denne dagen var slett ingen epokegjørende vending. Strategien i handlingsplanen er økt kunnskap og veiledning. Men vet vi ikke nok allerede? At intakt natur forsvinner, bit for bit – landet over, og at det som da trengs er langt sterkere virkemidler. Det er politisk handlekraft som må til for å stoppe ødeleggelsene, ikke veiledning!

Det er foruroligende at de førende prinsipper i planen faktisk handler om å tilrettelegge for mer arealinngrep og kraftutbygging. Klima- og miljøminister Sandvik synes å ville satse mer på utbygging av kraftproduksjon og hvordan naturen kan bygges ned, fremfor å legge frem en handlingsplan for faktisk å bevare naturen og nyttiggjøre seg den på en måte som ikke forringer dens kvaliteter.

Vi trenger strukturelle endringer og penger til kommuner og grunneiere for å la urørt natur være i fred. Statsminister Støre forespeilet 100 ferske millioner til natur i statsbudsjettet. Det er småpenger som på ingen måte varsler en kursendring. Etter fremleggingen av statsbudsjettet, vet vi at dette beløpet i realiteten i stor grad er «luftpenger» fordi budsjettet samtidig inneholder omfattende kutt på andre naturområder, for eksempel ca. 400 millioner kutt til skogvern, planvask, naturrestaurering. En skrikende kontrast er planene til vindkraftselskapet Ventyr. Selskapet har av regjeringen fått tilsagn om 23 milliarder til å punktere ett av landets viktigste naturområder i Nordsjøen, Sydlige Nordsjø II. Her planlegges det bunnfaste vindturbiner i det eneste større gyte- og oppvekstområdet for nøkkelarten tobis – en svært viktig matkilde for sjøfugl, sjøpattedyr og andre fiskearter.

Vindkraftsatsingen i Nordsjøen skal gjennomføres til tross for at Norge ennå ikke har fått på plass et nasjonalt mål for havvern. Vern av havområdene våre haster, da presset på dem er faretruende høyt; gruvedrift, petroleum, industrielt fiske, oppdrett og kraftutbygging. Havene våre, på lik linje med landarealene, skal ha et 30 pst. vern innen 2030, og foreløpig har regjeringen ingen ambisjoner. Når det gjelder landarealer mener regjeringen at Norge allerede nærmer seg 30 prosent vern. Regjeringen jukser når de inkluderer Svalbards isbelagte arealer i 30 prosent-målet. Selvfølgelig må 30 prosent-målet også gjelde for Fastlands-Norge. Beskyttelsen av villreinområder, nøkkelbiotoper i skog, vassdragsområder, myr m.m. må også styrkes kraftig hvis de skal kvalifisere som reelt vern.

Det haster virkelig med å få en snuoperasjon for naturen landet over. Mange ble sjokkerte av TV-serien «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen og rapporten «Norge i rødt, hvitt og grått», hvor NRK dokumenterte at 44.000 omfattende arealinngrep har skjedd i løpet av de fem siste årene – hovedsakelig til industri, råstoffuttak, infrastruktur, datalagring, energianlegg, boligbygging og hyttebygging. Minst to fotballbaner intakt natur forsvinner daglig. I Norge er det ikke minst 2752 arter av dyr, planter, sopp og insekter som er oppført som truet på rødlista, og dermed står i fare for å forsvinne fra norsk natur. Årsaken til trusselen er i hovedsak ødeleggelse og tap av natur – disse artenes leveområder.

Kommunene må bære hovedansvaret fordi arealforvaltningen er tillagt kommunene gjennom plan- og bygningsloven. For å stoppe det vedvarende naturtapet, må statlige myndigheter spille en langt mer aktiv rolle i kommunenes arealpolitikk. Det ansvaret kommunene har, viser seg dessverre i første rekke å tjene utbyggernes interesser, hvor naturens interesse kommer langt ned i rekken. Et tiltak kan da være å løfte ansvar fra kommunene opp til Statsforvalteren og styrke dennes rolle og autoritet med statlige føringer. Dette vil være et viktig tiltak for å oppnå miljøminister Bjelland Eriksens uttalte mål: Å la mest mulig urørt natur være i fred.

Det er flaut at Norge skal ta regjeringens naturmelding med til FNs neste naturtoppmøte i Colombia 21. oktober, og presentere den som Norges forpliktende oppfølging av den globale Naturavtalen. Vi vet at Støres «historiske innsats mot naturtap» i statsbudsjettet er en bløff sett i forhold til de lovnader vi er blitt forespeilet om en epokegjørende satsing på natur. Nå er det opp til Stortinget å sørge for at både handlingsplanen og statsbudsjettet får en satsing som rike Norge ikke bør skamme seg over.