Protestfestivalen - 25 år for et mer rettferdig samfunn

Det er rett og slett en bragd. Men det er tilfelle med Protestfestivalen som starter torsdag i Bygland og fortsetter en hele uke i Kristiansand.

Ytringsfrihet og toleranse er kompliserte ord i disse dager fordi vi har det jeg mener er et flertallstyranni som har gjennomsyret samfunnet. Sjefen for biblioteket i Kristiansand, der vi nå har utstilling, uttalte nylig at «når alt blir så forkvaklet, så er det naturlig å melde seg ut av hele samfunnslivet og diskusjonen». Hun har rett i at det er hva mange gjør, men vi burde ikke.

Clemens Saers, en pensjonert lærer som i 2014 ble skadet for livet av en elev sier at «å gå i takt, å gå i flokk, det er også begynnelsen på veien til et ikke-demokratisk styre». Et av festivalens mange hovedtema gjennom årenes løp lød «når alle tenker likt, tenker ingen». Det er når alle tenker likt vi beveger oss mot det samfunnet vi mer eller mindre lider av i dag: Et pseudodemokratisk samfunn!

Kampen mot intolerant toleranse, urettferdighet og et ensporet samfunn har nå vært Protestfestivalens mantra og hoved geskjeft i et kvart århundre.

Samtidig har et skrikende behov for festivalen bare økt år for år. Vi var tre skjøre sjeler som startet den, men at jeg skulle bli «last man standing» er mest overraskende overfor meg selv. I disse dager er lokalavisen dynket med Pride, for å markere rettigheter, til tross for harde diskusjoner om hvor dypt disse rettighetene skal gripe inn i samfunnet. Da jeg ble opprører var det manglende menneskerettigheter som forvandlet meg. I yngre år var jeg den stilleste gutten i klassen og den mest beskjedne. Jeg var også den reddeste og mest engstelige gjennom hele oppveksten. Men en hendelse dagen etter påsken i 1978 fikk meg til å stille dette spørsmålet: Hvem skal bestemme over hvem og hva skal lukes bort?

Min mor hadde skilt seg fra min far og på den tiden var mødres rettigheter i en særstilling og det var aldri valgmulighet for meg som 11-åring hvor jeg skulle bo og hvor mye jeg skulle være hos den andre forelderen. Da jeg selv mange år etter endte opp i samme situasjon sto jeg overfor det samme lovverket uten rettigheter. Jeg var avisbud på den tiden for avisen Sørlandet, men denne dagen var hele baksiden pyntet med stillbilder av min far gående på vei til bussen med ski over skulderen en snøløs påske. Men det gikk ikke buss for det var påske og han måtte tusle tilbake til Vågsbygd. Min far var veldig glad i å gå på ski. Journalistlegenden «Kikki» laget bildeserien med min far. Denne serien med bilder ble et vendepunkt i livet mitt og jeg var heldig og fikk takket «Kikki» for dette før han døde.

Jeg så en ensom mann som savnet ungene, men aldri klaget, og det forvandlet meg til en opprører mot all urettferdighet. Jeg led av savn og dårlig samvittighet og er veldig glad for at likestillingen har gjort samfunnet mer rettferdig på dette området. Men på veldig mange andre områder er samfunnet blitt atskillig verre enn på slutten av 1970-tallet. Skeives rettigheter er ikke blant dem.

Da Martin Luther King leste om Rosa Parks som nektet å gi fra seg setet i den «fargede» delen av buss nr. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full, ble han for alvor grepet av uretten og ville gjøre noe. Rosa Parks ville ikke bli behandlet som en annenrangs borger akkurat som jeg reagerte på at min far ble behandlet som det da han motvillig ble skilt. Rosa Parks er i dag en av festivalens «inspiratorer».

Protestfestivalen markerer seg som en festival mot likegyldighet, for engasjement. Særlig i denne tid er det så viktig at man ikke melder seg ut av samfunnslivet og diskusjonen, selv om det er lett å gjøre nettopp det. Intoleransen vinner fram når et flertall mener at noen ikke skal få ytre seg, slik at de trekker seg tilbake til sine kohorter eller «menigheter».

Under årets festival har vi en dag om hatprat, en dag om polarisering, en dag om urettferdighet, en dag om krig og ufred og en dag om lidelse og den kristendomsoppfatningen som i dag er blitt en kontroversiell minoritet.

Martin Luther King fikk tusenvis av mennesker på marsjene og samlingene sine, mens jeg bare kan drømme om noe lignende til Protestfestivalen. Likevel, til tross for en trang økonomi og et etterslep som er umulig å bli kvitt, kan jeg ikke slutte. Baksiden på avisen Sørlandet en senvinter i slutten av mars 1978 gjorde at jeg må fortsette. Tiden vi lever i er antakelig den verste i min levetid. Vi har bruk for all den trøst, vi kan få, sier den canadiske historiker og tenker Michael Ignatieff. Protestfestivalen vil gjerne bidra med åpenhet og trøst.

Danske Yaqouib Ali som deltar i år var ekstremist, hellig kriger, bandebror og har skrevet boken «Mitt had». Helt til slutt i sin bok sier han dette: Den gang jeg befant meg i ekstremisme, følte jeg at jeg ikke hadde noe å tape. Det er likegyldigheten, som skaper de farligste mennesker. I dag har jeg alt å tape. Fremfor alt kjærligheten.