Programmatisk tilbakefall

Foto: Tornes, Erik

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hensikten med et minnested, skriver Thomas Thiis-Evensen, er «å stemme de besøkende til sorg over de døde» og «gi håp» om at det aldri skjer igjen. Det gjenstår å innløse slike forskrifter i noe som «umiddelbart og direkte må kunne gjenkjennes av alle besøkende» i regjeringskvartalet.

Men kontante hensiktsbeskrivelser var selve feilkilden i forrige omgang, ekspressen som etter 22. juli sendte minnestedet skjevt ut mot en lei slutt ved Tyrifjorden. Dagens fordel er tidsavstand: Hvis kunstens tid nå avløser ageringsfasens «virkemidler» og «tiltak», betyr det sans for å prøve ut – i sporene etter katastrofen – det som Thiis-Evensen vil diskvalifisere som «assosiasjoner på avveie» og «emosjonell abstraksjon».

Materialenes og betrakterblikkets egne bilder har alltid vært uomgjengelige momenter i utendørs kunst, men uten denne innsikten vil vi underkaste oss forrige rundes fikse ide om en slags værbestandige, sosialpedagogiske klasserom.

Jørgen Lund, ph.d. i kunsthistorie