Professorens kunnskaper om relikvier er mangelfull

KRONIKK: Det er fint å registrere at prosjektet med å få en relikvie av Den hellige Svithun tilbake til Stavanger etter nesten 500 års fravær, har gitt vår bys skytshelgen plass i offentligheten i byens 900-årsjubileum. Det var i grunnen en del av motivasjonen for hele prosjektet.

Jeg har forståelse for at dette med relikvier fremstår sært, samtidig vet vi alle at det kan være godt å ha en grav å gå til når savnet etter en kjær blir stor, skriver Pål Bratbak (t.v.), sokneprest i St. Svithun katolske menighet. Foto: Privat

Den siste som har bidratt til det er professor Ola Tjørhom med sitt leserinnlegg i Aftenbladet 15. oktober. Hvis man først vil bruke sin tittel til å gi en tekst tyngde, må man også kunne forvente av en professor at han først sjekker kildene.

Professor Tjørhom hevder at den katolske menighetens medvirkning til Stavangers 900-årsjubileum i stor grad ser ut til å dreie seg om relikvier, fysiske levninger fra helgener. Det stemmer ikke. Målet har vært å synliggjøre at det katolske er en del av byens historie og samtid, og å løfte fram byens skytshelgen som var fraværende i jubileumsmarkeringene til Stavanger kommune og Den norske kirke.

Først og fremst selvkritikk

Det er ingen kritikk av verken kommunen eller Den norske kirke. Det er først og fremst selvkritikk for at vi ikke meldte vår interesse tidlig nok til å bidra i planleggingen av byjubileet. Da vi først gjorde det, har Den norske kirke trukket oss inn i deler av sin feiring, noe vi har satt stor pris på.

Ved inngangen til jubileumsåret feiret vi økumenisk vesper i Stavanger domkirke, i pinsehelgen fikk menighetens barnekor og ministranter delta i festlighetene rundt domkirken, og jeg ble invitert til festgudstjenesten. Vi fikk også låne Stavanger domkirke til vår store Corpus Christi-feiring i juni, og etter messen gikk både de som fikk plass inne og de hundrevis av menneskene som sto utenfor i festtog gjennom byen opp til vår egen kirke i Kanikk hvor vi inviterte vi til nabolagsfest.

Vi antar at rundt 1500 mennesker var med på feiringen. 1. juli arrangerte vi Syftesok, en vigilie i forbindelse med St. Svithuns festdag sammen med det eminente koret Schola Solensis i domkirken, som hadde fått leie domkirken til formålet. Jubileumsuken i oktober ble innledet med retrett på Utstein Kloster med kardinal Anders Arborelius fra Stockholm, som også feiret høymesse i Stavanger og holdt foredrag om kallet til hellighet. Når professor Tjørhom ikke har fått dette med seg, kan det skyldes at det har vært vanskelig å få presseoppslag rundt disse feiringene, men hadde han villet kunne han ha sjekket fakta før han skrev sitt innlegg.

Kunnskaps-hull om relikvier

Professoren avslører også manglende kunnskap om relikvier. Tjørhom hever at det dukket opp en tøybit som skal ha tilknytning til helgenen, og at denne biten var stor nok til å proklamere at St. Svithun har vendt tilbake til Stavanger, ca. 1160 år etter sin død. Jeg kan forstå at dette med relikvier ikke er del av allmennkunnskapen, men Tjørhom burde holde seg for god til å spre desinformasjon.

Tøybiten ble ikke funnet, den ble kjøpt i Stavanger. Jeg har kvitteringen. Da vi fikk kontrabeskjed om at vi ikke kunne få med oss en bit av St. Svithuns kranium i denne omgang, så lagde vi denne tredjegradsrelikvien ved å stryke tøybiten over helgenens skalle. Det er lov å mene at dette er sprøyt, men det er altså slik en tredjegradsrelikvie blir til, slik det hendte at folk tok tørklær og tøy som hadde vært i berøring med Paulus (jamfør Apg 19, 11-12).

Professoren betviler generelt relikviers ekthet, og gjentar den flåsete påstanden om at hvis man samler alle flisene av Kristi kors vil en ende opp med en liten skog. Det er beviselig feil. Jeg befinner meg i skrivende stund i Roma hvor den største korsrelikvien finnes, den er ca. 20 cm. Flisene som befinner seg i andre land, lik den som var i Stavanger domkirke sammen med St. Svithuns armbein fram til reformasjonen 1537, er så små at de knapt kan sees. Det skal mange fliser til for å ha et helt kors.

Forstår det kan virke sært

Det er sant som professoren skriver at relikvier kan kjøpes på nett. Det er også sant at Kirken forbyr slikt salg. På vei hjem fra Frankrike stoppet biskop Fredrik og jeg i en bruktbutikk for kirkelige gjenstander. Der var det vanskelig å finne helgenskrin uten bein. Jeg kunne lett ha kjøpt et og latet som at det var fra St. Svithun, men slikt gjør man ikke.

Prosessen med å gi oss en del av St. Svithuns kranium som ligger i domkirken i Evreux, ble nøye dokumentert, og et nytt lite helgenskrin ble forseglet slik de kirkelige regler foreskriver, nettopp for å kunne være sikker på at innholdet er ekte. Da vi besøkte domkirken sto skrinet klart til oss, med en gul post-it lapp på hvor det sto «klar til å sendes til Stavanger».

Det er ennå mitt håp og min bønn at det skal skje slik at Stavanger bys skytshelgen igjen skal ha en grav i byen slik han hadde det fra ca. 1125 da byen ble grunnlagt i forbindelse med opprettelsen av Stavanger bispedømme. Jeg har forståelse for at dette med relikvier fremstår sært, samtidig vet vi alle at det kan være godt å ha en grav å gå til når savnet etter en kjær blir stor. Praksisen med relikvier er like gammel som Kirken, og finnes verden over. St. Svithun menighet består i dag av over 15000 mennesker.