Prisbelønt journalist om våpenhjelp til Ukraina: De som fremsnakker pasifisme, har ikke lært av historien

Ukraina ber om våpen mot et stygt, aggressivt diktatur. Vi i den demokratiske verden må ikke la skepsis bli til nihilisme.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Tyske bokhandleres fredspris ble i år gitt til Anne Applebaum. Denne kronikken er hennes takketale i Frankfurt, først publisert i The Atlantic hvor Applebaum er fast medarbeider.

Da jeg på 1990-tallet begynte å arbeide med Sovjetunionens historie, kunne både overlevende og historikere skrive og tale fritt. Mange følte det som om et nytt Russland kunne bygges på de grunnleggende historiske sannhetene som etter hvert kom for dagen. Den muligheten bleknet.

Jeg kan til og med sette fingeren på det nøyaktige øyeblikket da den tok slutt: om morgenen 20. februar 2014. Da marsjerte russiske tropper ulovlig tvers over Krymhalvøya, som er en del av Ukraina. I det øyeblikket ble det igjen farlig å skrive om russisk historie. Fordi det var øyeblikket da fortiden og nåtiden kolliderte – da nåtiden nok en gang ble en blåkopi av fortiden.

Ingen historiker som arbeider med tragedier, ønsker å skru på TV-en og erfare at arbeidet sitt er blitt virkelighet.

Da jeg i 1990-årene gjorde research på GulagsGulagsGulag er en betegnelse på tvangsarbeidsleire og straffekolonier i Sovjetunionen fra 1920-årene til noen år etter Josef Stalins død i 1953. Kilde: SNL. historie i sovjetiske arkiver, trodde jeg jo at den historien hørte til en fjern fortid.

Da jeg noen få år senere skrev om Sovjets angrep på Øst-Europa, tenkte jeg også at jeg beskrev en epoke som var over. Og da jeg studerte historien om utsultingen av Ukraina, tragedien i sentrum av Stalins forsøk på å utradere Ukraina som nasjon, kunne jeg ikke forestille meg at den samme historien kunne gjenta seg i min levetid.

Men i 2014 ble de gamle planene tatt ut av de samme sovjetiske arkivene, tørket støv av og satt ut i livet – nok en gang.

Uhyggelige, kjente mønstre

De russiske soldatene som spredte seg utover Krym, kjørte i umerkede kjøretøy og hadde uniformer uten kjennemerke. De overtok regjeringsbygninger og fjernet de lokale lederne, de ble stengt ute fra kontorene sine.

I flere dager etterpå var verden helt forvirret. Var dette «separatister» som satte i gang et opprør? Var de «prorussiske» ukrainere?

Jeg var ikke forvirret.

Jeg visste at dette var en russisk invasjon av Krym, for den lignet nøyaktig den sovjetiske invasjonen i Polen 70 år tidligere. I 1944 besto invasjonen av sovjetiske soldater i polske uniformer, et sovjetisk-støttet kommunistparti som lot som om de snakket for alle polakker, en manipulert folkeavstemning og mye annet politisk fiksfakseri som var ment å forvirre, ikke bare folk i Polen, men også Polens allierte i London og Washington.

Etter 2014, og så igjen etter den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022, gjentok lite hyggelige, kjente mønstre seg.

Russiske soldater behandlet vanlige ukrainere som fiender og spioner. De grep til tilfeldig voldsbruk for å terrorisere folk. De fengslet sivile for mindre forseelser – som å knytte bånd med ukrainske farger på en sykkel – eller også ofte uten noen som helst grunn.

De bygget torturkamre og filtreringsleirer, vi kan gjerne kalle dem konsentrasjonsleirer. De omformet kulturinstitusjoner, skoler og universiteter for å tekkes den nasjonalistiske, imperialistiske ideologien til det nye regimet. De kidnappet barn, tok dem til Russland og endret identiteten deres.

De tok fra ukrainerne alt som gjorde dem til mennesker, som holdt dem i live, som gjorde dem unike.

Veien mot et totalitært samfunn

På forskjellige språk og i andre tider hadde denne typen angrep et annet navn. Vi pleide å snakke om sovjetifisering. Nå snakker vi om russifisering. Det finnes et tysk ord for det også: gleichschaltung. Men uansett hvilket ord du bruker, er prosessen den samme:

Den innebærer å utøve vilkårlig autokratisk styre. En stat uten lov og orden, uten garanterte rettigheter, uten ansvarlighet, uten fordeling av makten. Den betyr å ødelegge alt som oppstår eller overlever av tegn på den liberale demokratiske orden. Den betyr å konstruere et totalitært regime. Med Benito Mussolinis berømte ord: «Alt innenfor staten, intet utenfor staten, intet mot staten.»

I 2014 var Russland allerede på full fart mot å bli et totalitært samfunn etter å ha satt i gang to brutale kriger i Tsjetsjenia og ha myrdet journalister og arrestert kritikere. Men etter 2014 akselererte prosessen.

Det russiske forsøket på okkupasjon av hele Ukraina banet veien for mye hardere politikk i Russland selv. I årene etter Krym-invasjonen ble opposisjon sterkere undertrykt, og uavhengige institusjoner ble fullstendig forbudt.

Når krig normaliseres

Denne dype forbindelsen mellom autokrati og imperialistisk erobring har også sin logikk. Hvis du virkelig tror at du og regimet ditt har rett til å kontrollere alle institusjoner, all informasjon, alle organisasjoner – at du kan ta fra folk ikke bare rettigheter, men også identitet, språk, eiendom, liv – da tror du selvfølgelig også at du har rett til å bruke vold mot hvem som helst etter eget forgodtbefinnende.

Du vil heller ikke protestere mot de menneskelige omkostningene ved en slik krig. For hvis vanlige mennesker ikke har noen rettigheter, ingen stemme, hvorfor skulle det da spille noen rolle om de lever eller dør?

Den tyske bokhandlerfredsprisen ble utdelt i Frankfurt 20. oktober i år. Anne Applebaum fikk den for sitt «uunnværlige bidrag til å bevare demokratiet». Foto: Martin Meissner, Reuters/NTB

Ikke det at en slik forbindelse er noe nytt. For to århundrer siden beskrev Immanuel Kant – hans ideer har inspirert denne prisen – forbindelsen mellom despotisme og krig. For mer enn 2000 år siden skrev Aristoteles at en tyrann har en tendens til «å fremkalle krig for å beholde eget monopol på makten».

I det 20. århundre ble Carl von Ossietzky, tysk journalist og aktivist, en heftig motstander av krig, ikke minst på grunn av hva den gjorde med kulturen i hjemlandet hans. Han skrev i 1932: «Ingen steder er det så mye tro på krig som i Tyskland ... ingen steder har folk lettere for å overse dens skrekk og glemme dens konsekvenser, ingen steder blir soldatlivet mer ukritisk feiret.»

Siden invasjonen av Krym i 2014 har denne typen militarisering fått grep i Russland også. Russiske skoler trener barn til å bli soldater. Russisk fjernsyn oppmuntrer russerne til å hate ukrainere, til å se dem som undermennesker.

Den russiske økonomien er militarisert, ca. 40 prosent av nasjonalbudsjettet går nå til våpen. For å skaffe missiler og ammunisjon gjør Russland nå avtaler med Iran og Nord-Korea, to av de mest brutale diktaturene på planeten. Konstant snakk om krigen i Ukraina har også i Russland normalisert ideen om krig og gjort andre kriger mer sannsynlige. Russiske ledere snakker nå rett som det er om å benytte kjernefysiske våpen mot de andre naboene sine, og de truer regelmessig med å invadere dem.

Stemmene som stilner

Akkurat som i von Ossietzkys Tyskland er kritikk av krigen ikke bare noe det ikke oppmuntres til i Russland – det er ulovlig. Min venn Vladimir Kara-Murza i 2022 tok den modige avgjørelsen å returnere til Russland for å tale mot invasjonen derfra. Hvorfor? Fordi han ville at historiebøkene skulle kunne si at noen var i opposisjon til krigen.

Kara-Murza betalte en veldig høy pris. Han ble arrestert. Helsen hans ble svekket. Han ble ofte holdt i isolasjon. Da han og andre som var blitt uriktig fengslet, til slutt ble satt fri, som en utveksling med en gruppe russiske spioner og kriminelle, deriblant en morder som satt i tysk fengsel, antydet fangevokterne hans at han burde være forsiktig fremover, for han kunne bli forgiftet i tiden som kom. Han hadde god grunn til å tro på dem – russisk hemmelig politi hadde allerede forgiftet ham to ganger.

Min venn var ikke alene. Siden 2018 er mer enn 116.000 russere blitt straffet for å si hva de mener. Tusener av dem er blitt straffet først og fremst for å ha protestert mot krigen i Ukraina. Deres heroiske kamp utføres stort sett i stillhet. Siden regimet har pålagt total informasjonskontroll i Russland, kan ikke stemmene deres bli hørt.

Men hva med resten av oss, i den demokratiske verden? Våre stemmer er ikke begrenset eller kontrollert. Vi blir ikke fengslet eller forgiftet for å si hva vi mener. Hvordan bør vi reagere overfor gjenfødelsen av en form for regjering som vi trodde hadde forsvunnet fra Europa for alltid?

Den demokratiske verden vakler

I de tidlige, følelsesladede dagene av Ukraina-krigen ble mange med i støttekoret. I 2022, akkurat som i 2014, så europeerne på TV-skjermene sine scener de kun kjente fra historiebøkene: Kvinner og barn som hadde funnet tilflukt på jernbanestasjoner, stridsvogner som rullet over åkrene, utbombede byer.

Akkurat da falt mange ting på plass. Mye ble klart. Ord ble raskt til handling. Mer enn 50 land ble med i en koalisjon for å hjelpe Ukraina, militært og økonomisk. En allianse bygget opp raskere enn noe vi hadde sett før. I Kyiv, Odesa og Kherson så jeg effekten av matvarehjelp, militærhjelp og annen europeisk støtte. Det føltes mirakuløst.

Men etter hvert som krigen varer, kommer tvilen krypende.

Diktatorer som den russiske presidenten hater demokratiske prinsipper, for de truer makten deres, skriver Anne Applebaum. Bildet av president Vladimir Putin er tatt i Moskva i påsken 2023. Foto: Oleg Varov, AP/NTB

Siden 2014 har troen på demokratiske institusjoner og allianser gått dramatisk ned både i Europa og Amerika. Kanskje vår likegyldighet til invasjonen på Krym har spilt en større rolle for denne nedgangen enn vi helst vil tro. Avgjørelsen om å akselerere økonomisk samarbeid med Russland etter invasjonen har sannelig skapt både moralsk og finansiell korrupsjon så vel som kynisme. Den kynismen ble så forsterket av en russisk desinformasjonskampanje som vi avskrev eller ignorerte.

Og nå, idet vi står overfor den største utfordringen av våre verdier og interesser i vår tid, har den demokratiske verden begynt å vakle.

Mange håper at kampen i Ukraina på et eller annet magisk vis vil stoppe. Andre vil veksle temaet over til Midtøsten – enda en fryktelig konflikt, men der europeerne nesten ikke har noen mulighet til å påvirke hendelsene. En verden i Hobbes’ ånd krever mye av våre ressurser og vår solidaritet.

Et dypere engasjement med én tragedie betyr ikke nødvendigvis likegyldighet overfor andre tragedier. Vi må gjøre det vi kan, der handlingene våre kan utgjøre en forskjell.

Etter hvert er det også en annen gruppe som fremmer sine synspunkter, særlig i Tyskland. Det er de menneskene som hverken støtter eller fordømmer Vladimir Putins aggresjon, men later som at de står over striden og erklærer «jeg vil ha fred». Noen kaller til og med på fred ved å referere, helt i alvor, til lærdommen fra den tyske historien.

Men «jeg vil ha fred» er ikke alltid et moralsk argument.

Hvor pasifistene tar feil

Dette er altså ikke riktig øyeblikk for å si at lærdommen fra tysk historie er at tyskerne må være pasifister. Tvert imot vet vi, og har visst i nesten et århundre, at et krav om pasifisme stilt overfor et aggressivt og økende diktatur rett og slett kan bety aksept for og forsoning med diktaturet.

I 1938 skrev den tyske forfatteren Thomas Mann, som da allerede var i eksil og var opprørt over situasjonen i hjemlandet sitt og tilfredsheten med denne hos liberale demokratier, at «denne pasifismen skaper krig i stedet for å fordrive den».

Under første verdenskrig fordømte George Orwell de av sine samtidige som krevde at Storbritannia skulle slutte å krige. «Pasifismen», skrev han, «er objektivt sett pro-fascistisk. Dette er elementær sunn fornuft; hvis du hindrer krigsinnsatsen på den ene siden, hjelper du automatisk den andre siden».

I 1938 argumenterte Manes Sperber, som fikk den tyske bokhandlerprisen det året, mot den falske moralen hos pasifistene som på den tiden ville ruste ned Tyskland og Europa, selv om landene sto overfor trusselen fra Sovjetunionen. Han erklærte at «alle som tror, og ønsker å få andre til å tro, at et Europa uten våpen, som er nøytralt og kapitulerer, kan sikre freden i overskuelig fremtid, tar feil og villeder også andre».

Vi kan benytte noen av disse ordene igjen.

Mange av dem som i Tyskland, og i Europa, roper om pasifisme når de står overfor trusselen fra et russisk angrep, er «objektivt sett prorussiske», for å låne Orwells begrep. Argumentene deres innebærer, om vi følger dem til en logisk konklusjon, at vi burde samtykke til den militære erobringen av Ukraina, til den kulturelle ødeleggelsen av Ukraina, til bygging av konsentrasjonsleirer i Ukraina, til kidnapping av barn i Ukraina.

Vi er nesten tre år inne i denne krigen. Hvilken betydning ville det hatt å bønnfalle om fred i det nazi-dominerte Europa i 1942?

La meg si det enda klarere: De som fremsnakker pasifisme, de som vil overgi ikke bare territorium, men også mennesker og prinsipper, til Russland, de har ikke lært noe som helst av det 20. århundrets historie.

Vi kan gjøre det igjen

Det magiske i uttrykket aldri mer har blindet oss for realiteter før.

I ukene forut for invasjonen i februar 2022 mente Tyskland, lik mange andre europeisk nasjoner, at krig var så umulig å se for seg at den tyske regjeringen nektet å utstyre Ukraina med våpen. Men her er ironien: Hvis Tyskland og resten av Nato hadde utstyrt Ukraina med disse våpnene på forhånd, kunne vi kanskje ha hindret invasjonen. Kanskje ville krigen aldri ha funnet sted.

Kanskje Vestens feil var, igjen med Thomas Manns ord, at «pasifismen skaper krig i stedet for å fordrive den».

La meg gjenta, nok en gang: Thomas Mann hatet krigen like mye som han hatet regimet som fremmet den. George Orwell hatet militarismen. Manes Sperber og familien hans var selv flyktninger fra krigen. Likevel var det fordi de hatet krigen så sterkt, og fordi de forsto hvilken forbindelse det var mellom krig og diktatur, at de argumenterte for å forsvare de liberale samfunnene som de var glade i.

Vi har vært her før. Det er grunnen til at ordene til våre liberaldemokratiske forgjengere taler til oss. De europeiske liberale samfunnene har stått overfor aggressive diktaturer før. Vi har slåss mot dem før. Vi kan gjøre det igjen. Og denne gangen er Tyskland et av de liberale samfunnene som kan lede an i kampen.

For å hindre Russland i å spre sitt autoritære politiske system videre må vi hjelpe Ukraina til å seire, ikke bare for Ukrainas skyld.

Hvis det finnes den aller minste sjanse for at et militært nederlag for Russland kan føre til en slutt på den skrekkelige voldskulten der, akkurat som militært nederlag en gang førte til slutten på voldskulten i Tyskland, bør vi ta den sjansen. Virkningen vil føles på vårt kontinent og gjennom hele verden – ikke bare i Ukraina, men hos Ukrainas naboer – i Georgia, i Moldova, i Belarus. Og ikke bare i Russland, men hos Russlands allierte – Kina, Iran, Venezuela, Cuba, Nord-Korea.

Kampen mot håpløsheten

Utfordringen er ikke bare militær. Dette er også en kamp mot håpløsheten, mot pessimismen, til og med mot den krypende interessen for autokratisk styre som ofte er forkledd som «fred». Ideen om at diktaturet er trygt og stabilt, at demokratier er skyld i krig, at diktaturer beskytter tradisjonelle verdier mens demokratier er degenererte – dette språket kommer også fra Russland og den autokratiske verden. Og også fra dem innenfor våre egne samfunn som er beredt til å akseptere og se ufreden og ødeleggelsene den russiske staten påfører sitt folk, som uunngåelig.

De som aksepterer ødeleggelsen av andre folks demokratier, vil mindre trolig kjempe mot ødeleggelse av sitt eget demokrati. Selvgod tilfredshet, akkurat som virus, beveger seg kjapt over landegrensene.

Fristelsen til å bli pessimist er reell. Stilt overfor det som føles som en endeløs krig og stadige propagandaangrep, er det lettere å bare akseptere forfallet.

Men la oss huske hva som står på spill, hva ukrainerne kjemper for: et samfunn som vårt, hvor uavhengige rettsinstanser beskytter folk fra vilkårlig maktmisbruk, hvor man har tanke-, tale- og forsamlingsrett, hvor borgerne har rett til å engasjere seg i offentlig liv uten å frykte konsekvensene, hvor sikkerheten er garantert av en bred allianse av demokratier og velstanden er forankret i Den europeiske union.

Diktatorer som den russiske presidenten hater alle disse prinsippene, for de truer makten deres. Uavhengige dommere kan stille de styrende for retten. En fri presse kan avsløre korrupsjon på høyeste nivå. Et politisk system som gir makt til borgerne, tillater dem å bytte ut lederne sine. Internasjonale organisasjoner kan sørge for a loven blir fulgt.

Dette er grunnen til at de som vil ha autokratiske regimer, vil gjøre alt de kan for å undergrave liberalismens språk og institusjonene som garanterer vår frihet, håne dem og bagatellisere dem, i sitt eget land så vel som i våre.

Våre sterkeste våpen

Ukrainas støttespillere ber nå Tyskland om å gi landet våpen som kan brukes mot Russland, en aggressiv militærmakt.

Den riktige lærdommen er ikke at tyskerne aldri må kjempe, men at tyskerne har et særlig ansvar for å stå opp og ta risiko for å sikre fred.

Alle vi i den demokratiske verden, ikke bare tyskerne, er opplært til å være skeptiske og kritiske til våre egne ledere og våre egne samfunn. Derfor kan det føles vanskelig når vi blir bedt om å forsvare våre mest fundamentale prinsipper. Men vi kan ikke la skepsisen bli til nihilisme.

Når vi står overfor et stygt, aggressivt diktatur i selve Europa, er vi i den demokratiske verden naturlige kamerater. Prinsippene og idealene, og de alliansene vi har bygget rundt dem, er våre sterkeste våpen.

Vi må handle ut fra vår felles tro. En tro på at fremtiden kan bli bedre, at krigen kan vinnes, at despotiet kan overvinnes nok en gang, at frihet er mulig, og at virkelig fred er mulig – på dette kontinentet og over hele verden.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum.