Prinsessefotball

Det norske landslaget har fått en knallstart i EM. De har spilt seg til kvartfinale med beinhardt press, rå innsats og stålvilje.

Det bør være unødvendig å skrive hvilket kjønn vi snakker om. Deres innsats og prestasjoner er nok en stor inspirasjon og motivasjon for fotballglade jenter i Norge.

Men det er tydeligvis ikke nok.

I det siste har jeg oppdaget at stadig flere pakker fotballen inn i glanset papir ispedd ansiktsmaling og neglelakk for å gjøre den mer attraktiv for unge jenter.

Norsk Fotballforbund satser på jente-programmet Playmakers. Målet er «å introdusere de yngste jentene for fotball gjennom gode treningsøkter der ulike Disney-karakterer tas aktivt i bruk». De mener kanskje at vanlig fotball ikke er interessant nok for jenter.

I lokalavisa mi kunne jeg lese at dette gjøres for å «ufarliggjøre fotball» for små jenter, og samle dem «i stedet for å måtte spille sammen med guttene».

Som trebarnsmor og fotballmamma satt jeg måpende tilbake.

Er det virkelig nødvendig å sukre fotballen for å gjøre den mer spiselig for jenter? Skal et gigantisk mediekonsern som Disney være hovedmotivasjonen for å delta i det som kanskje er verdens enkleste ballidrett?

Beklager til de som ble støtt nå, men fotball er jo deilig enkelt å forholde seg til. Mål der, mål der, spark og skyt.

Jeg er ikke negativ til tanken om å få flere jenter på fotballbanen, men fotball er jo allerede Norges største idrett for jenter. Det er vel ikke krise om ikke alle jenter vil spille fotball?

Dette er nok et eksempel på kjønnsdelingen som gjennomsyrer idrett, skole, bursdagsselskaper, og følger med oss inn i voksenlivet.

Vi lager en liten boks for jenter og en liten boks for gutter – som de visstnok skal passe inn i.

For hva med jentene som elsker fotball, men hater disneyfilmen Vaiana? Eller guttene som elsker alt som har med Disney å gjøre?

Som en mor skrev til meg: «Min sønn, som liker både tøffe biler og glitter og prinsesser, får ikke være med på treninga fordi han er født gutt».

Ungene våre presses fortsatt inn i kjønnsbåser som stadig blir trangere. Og vi blir tydeligvis ikke kvitt gamle stereotyper om hva en jente «liker» eller hvordan en gutt «bør kle seg».

Hvorfor har ikke kjønnsnormen i 2025 blitt bredere, større, videre? Hvorfor tviholdes det fortsatt på en kjønnsdeling på så mange arenaer?

Det er ikke idrettens ansvar å pakke inn fritidstilbud i glanset Disney-papir. Det er vårt ansvar som foreldre å hjelpe barna våre til å utfolde seg og utforske alle muligheter.

Har sønnen din lyst å bli cheerleader – kjør han til trening!

Har jenta di lyst å bli en proff e-gamer – kult!

Jeg har to døtre og en sønn, og jeg går selv stadig i kjønnsfella. Jeg forskjellsbehandler, oppmuntrer og slår ned på ulike ting. Jeg snubler i gamle kjønnsrollemønstre i en ferdig opptråkka, men nesten usynlig sti.

Hvis jeg ikke skal viderebringe utdaterte stereotyper krever det at jeg som forelder er påskrudd for å oppdage når jeg trår feil i tide.

Vi sier til ungene våre: «du kan bli hva du vil», men er det realiteten barna våre møter?

For det virker som vi sitter fast i en verden der kjønnet ditt avgjør om du går på dans, hvor lang sommershortsen din er, hvordan skolesekken din ser ut, eller hvilke Lego-figurer du forventes å ønske deg til bursdag.

Fortsatt bygger vi opp under gamle mønstre og tankesett som ikke gir våre barn den friheten de fortjener.

Noen vil sikkert kalle meg en dame med «maskuline» trekk.

Jeg er lang, bred og bruker 41 i skostørrelse. Jeg er høylytt og brautende og gidder ikke å sitte med knærne samlet fordi noen tidlig på 1900-tallet tenkte at det var sømmelig for kvinnen. Jeg elsker baggy bukser og kule hettegensere.

Mange har helt sikkert kalt meg en guttejente i oppveksten, som i seg selv er en merkelig betegnelse. Jeg er bare en jente som liker behagelig klær og sittestillinger.

Det er trangt i jenteboksen, jeg har kjent på det selv. Derfor forundrer det meg at vi i 2025 ikke har kommet lenger.

Jeg skjønner godt at mange unge føler seg fanget, om ikke i egen kropp, så i hvert fall i utdaterte kjønnsroller.

Hva hvis barna opplevde at det var mer plass for dem til å være akkurat slik de ville, kle seg akkurat slik de ønsket og være med på akkurat det de interesserte seg for – og ikke det som var forventet av kjønnet deres?

Idretten bør tenke større og bredere – ikke legge opp til slike «kjønnsrom».

Men til slutt er det vårt ansvar som foreldre å åpne disse rommene, utvide dem, få inn ny luft og fjerne veggene og begrensningene. Vi kan ikke være med på å bygge opp under gamle sannheter og gi dem ny relevans.

Vi må skape rom som våre barn naturlig vil oppholde seg i. Og føle seg frie til å gjøre akkurat det de vil.