Popkornpolitikk, Peter Frølich

Bussbrannen i Follo er tragisk. Den viser også en gutt som trengte hjelp lenge før fyrstikken ble tent, men som ikke fikk den, skriver Cecilia Dinardi. Foto: Stian Lysberg Solum, NTB

Popkornpolitikk: høy smellfaktor, null næring, skriver Cecilia Dinardi, spesialisert ungdomsadvokat i straffesaker og barnevernssaker, om Peter Frølichs utspill.

Kjære Peter Frølich – du som erklærer at «ungdomskriminaliteten er i eksplosiv vekst» og at «noen individer må bare bort fra gaten, uansett alder». Det høres unektelig handlekraftig ut å slenge hanskene i bakken og hive 15-åringer bak lås og slå – litt som å slukke en skogbrann med bensin. Vi andre må likevel sette kaffen fra oss og spørre: Er det sant, og virker det?

Fakta først, frykt etterpå

Ferske SSB-tall fra 10. juli i år punkterer dommedagsretorikken om ungdomskriminalitet.

Den gruppen som står for størst andel lovbrudd, er ikke mindreårige, men unge voksne over 18 år – og selv der siktes bare rundt fem prosent, halvparten av nivået på midten av 2000-tallet. Blant 15–18-åringene er antallet siktede redusert med en tredjedel det siste tiåret, særlig på grunn av en bratt nedgang i narkotikasaker. I 2024 ble det dessuten anmeldt 12 prosent færre barn under 15 år enn året før, og tallet på unge som soner ubetinget fengsel, er det laveste på mange år. Kriminaliteten er med andre ord blitt mindre – og mer konsentrert på få individer: Pilene peker ned, ikke opp.

Hva skjer når vi låser inn barn?

Danmark valgte nettopp den medisinen Høyre nå foreskriver: hardere straffer, og de senket også strafferettsalder i 2010. Offentlige evalueringer de påfølgende årene fant ingen reduksjon i ungdomskriminaliteten, men registrerte økte kostnader og høyere tilbakefall. Internasjonal forskning viser det samme: Fengsel avskrekker lite, men sementerer kriminalitet.

Hva virker?

Det finnes tøffe, men presise, verktøy som faktisk hjelper barn på rett spor og reduserer ny kriminalitet med opptil 45 prosent: multisystemisk terapi, familiebaserte programmer, kombinert oppfølging hjemme og korte institusjonsopphold når det trengs, samt ungdomsstraff med forpliktende gjenopprettende tiltak. Noen ganger må også omsorgsovertagelse vurderes. Dette er ikke «en klam sosialarbeider-klem», men krevende og målrettet arbeid som angriper årsakene, ikke bare overskriftene. Og det virker best når hjelpen kommer tidlig.

Når systemet svikter før strafferetten slår inn

Bussbrannen i Follo er tragisk. Den viser også en gutt som trengte hjelp lenge før fyrstikken ble tent, men som ikke fikk den. Vi vet at skole, nærmiljø og barnevern sitter med nøklene. Å kutte i disse tjenestene, samtidig som man lover trygghet gjennom tykkere fengselsmurer, er som å rive rekkverket på broen og investere i flere redningsdykkere.

Vi kan telle til førti – førti siktelser, førti røde varsellamper – men det som virkelig burde få oss til å stanse opp, er de førti sjansene vi lot gli forbi til å hjelpe gutten før brannen startet.

Forskning og erfaring viser at innlåsing og isolasjon ofte forsterker ungdomskriminalitet. Det som faktisk verner både barn og nabolag, er tidlig tilstedeværelse av trygge voksne, målrettet behandling, skoletilbud som henter dem inn før desperasjonen blir brannfarlig, og et barnevern som følger opp til behovet ikke lenger er der. Ekte ansvar handler ikke om å slå hardere, men om å gripe tidligere og sikre rett hjelp.

Hvis foreldre, barnevern og skole ikke har klart å gi ungdommen et stødig gulv å stå på, er det systemet vi må reparere, ikke barna vi må låse bort. Når de voksne svikter sitt ansvar, blir innlåsingen en dobbeltstraff: Barnet straffes både for egne handlinger og for myndighetenes unnlatelser.

Tre spørsmål til «tough on crime»-politikken:

1. Dokumentasjon: Hvilken forskning viser at strengere straffer for barn gjør samfunnet tryggere om fire år?
2. Pris: Hva koster flere låste dører. Hvem skal betale når midlene trekkes fra skoletimer, fritidsklubber og barnevernsstillinger?
3. Effektmåling: Hva er suksesskriteriet? Færre lovbrudd, eller at avisforsidene føles tilfredsstillende strenge?

Å rope «nulltoleranse» er lett. Å levere resultater krever at politikerne holder seg til det kjedelige: tall, vurdering av virkemidler og langsiktig oppfølging. Derfor er mitt forslag enkelt: Før vi går inn for strengere straffer, lavere terskel for institusjonsplassering eller til og med en senket strafferettsalder, la oss senke temperaturen i debatten og løfte blikket mot det som faktisk virker.

La fakta få siste ord.