Politikken trenger mer ideologi, ikke mindre

Nylig vedtok bystyret i Kristiansand å innføre fritt brukervalg i hjemmetjenesten.

Det ble ikke gjort uten motstand. Det er bra, for store beslutninger skal ha gode og store diskusjoner.

Likevel synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan nesten samtlige motdebattanter brukte som sitt viktigste motargument at dette var en ideologisk kamp. Som om ideologi nesten var blitt et skjellsord.

I en tid der folk blir statsledere av å peke på lettvinte løsninger, tror jeg politikken trenger mer ideologi, ikke mindre.

For meg er ideologi en slags ryggmargsrefleks. Det er noen grunnverdier som sitter så dypt at de trigges i møte med nesten alle politiske dilemmaer. Enten det er klimapolitikk, familiepolitikk eller skolepolitikk. Jeg tror det er viktig.

Ideologi er en viktig påminnelse om hva som skal ligge til grunn når man fatter viktige politiske vedtak. For meg som er konservativ, handler det for eksempel om å ikke gjøre radikale endringer for raskt. Det handler om å bygge videre på det samfunnet man har, samtidig som man utvikler samfunnet for fremtiden.

Det kan være fristende å gjøre store endringer og tenke radikalt nytt når motstanden og motgangen oppleves større enn før. Jeg tror at det er særlig når ting endrer seg og det oppleves som at man mister litt kontroll, at det er viktig å lene seg på noen grunnleggende verdier. Kall det gjerne et slags styringsdokument.

Konservative verdier handler for meg om mer enn politikk. Det handler om hvordan vi bygger et samfunn. Det handler om ansvar, fellesskap og respekt for det som har vært.

Om å ta vare på institusjoner som har tjent oss godt, som skolen, familien, rettsstaten og demokratiet. Det handler om å ha tillit til at folk flest ønsker å gjøre det rette, og at samfunnet fungerer best når vi gir rom for personlig ansvar. I overført betydning betyr det også å ha tro på at det kan være andre enn kommunen og staten som sitter med fasiten på hvordan vi bygger samfunnet.

Konservatisme er ikke stagnasjon eller å si nei til alt nytt. Det er å si ja til det som fungerer, og utvikle det i møte med fremtiden. Å forandre for å bevare.

Denne balansen mellom forsiktighet og fremtidstro er kjernen i mitt politiske ståsted.

Konservatisme handler for meg også om å ha respekt for historien. Vi står på skuldrene til generasjoner som har bygget dette landet stein på stein. Det forplikter.

Samtidig skal vi ikke være redde for å forbedre det som kan bli bedre. Det er nettopp balansen mellom kontinuitet og fornyelse som gjør at konservatismen er relevant i vår tid.

I møte med vår tids største utfordringer, enten det er klimaendringer, økende ulikhet eller en aldrende befolkning, trenger vi politikere som ikke bare jager overskrifter og enkle løsninger, men som evner å tenke langsiktig. Som tør å si nei når det er nødvendig, og som ikke lar seg rive med av kortsiktige trender.

Det er ikke alltid populært, men det er ofte riktig.

Derfor er jeg konservativ. Fordi jeg tror på verdien av det som varer. Jeg tror på at endringer må være forankret i noe dypere enn dagsorden og meningsmålinger. Og fordi jeg mener at politikk først og fremst handler om å ta ansvar.

For byen vår, for landet vårt og for fremtiden.