Politikerne må være ærlige om hva velgerne kan forvente av tjenester fremover

Lokalpolitikere må ta hensyn til alle menneskene bak tallene. Ingen går i demonstrasjonstog for helheten, skriver Helge Eide i KS. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Pleie- og omsorgsbehovet til yngre og eldre øker. Bevilgningene fra Stortinget er ikke nok til å beholde skolestrukturen samtidig.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Flertallet i Innlandet har vedtatt å legge ned to videregående skoler og fire skolesteder. Den offentlige debatten i forkant av vedtaket har tydelig vist hvor krevende slike prosesser er. Fylkestinget har måttet foreta svært vanskelige avveininger mellom ulike hensyn som hver for seg veier tungt.

Skolestrukturdebatter er absolutt ikke noe nytt fenomen i norske kommunestyrer og fylkesting. Men det er god grunn til å anta at det vil bli flere krevende prioriteringsdebatter i årene som kommer.

I likhet med Innlandet fylkeskommune har flere kommuner og regioner opplevd at antallet barn og ungdom har gått ned de senere år. Som Aftenposten har omtalt, peker nå elevtallene nedover i de aller fleste kommuner og fylker i Norge. Innen 2030 blir det 11.000 færre elever i norske ungdomsskoler, og ytterligere 20.000 færre i 2040. Det sier seg selv at det får konsekvenser for skolestrukturen landet over.

Flere pleietrengende eldre

En viktig årsak er økonomi. Stortinget vedtar kommunenes og fylkeskommunenes inntektsrammer. Bare det å gi kommunene inntektsgrunnlag til å kunne videreføre et offentlig finansiert pleie- og omsorgstilbud som i dag, men til langt flere pleietrengende eldre i fremtiden, vil bli langt mer krevende fremover enn det har vært. Med mindre skattene økes betydelig.

Da er den nødvendige konsekvensen for politikere i kommuner og fylkeskommuner at de må flytte penger fra oppvekstsektoren til pleie- og omsorgssektoren. Midler som i dag bindes opp i halvfulle skolebygg, er åpenbart noe som da blir diskusjonstema.

I tillegg kommer en annen årsak til at vi får strukturdiskusjoner. Når det i årene fremover blir mer knapphet på arbeidskraft, vil det å bruke dyrebare pedagogiske ressurser effektivt bli enda viktigere.

Allerede i dag meldes det at det er utfordrende å rekruttere spesielt yrkesfaglærere. Det å gi et godt opplæringstilbud med høy faglig kvalitet er tross alt skolens viktigste oppgave. Da er det viktig å kunne tilby et godt profesjonsfellesskap både for å rekruttere, beholde og utvikle lærere.

Det trenger absolutt ikke å bety at det kun er store skoler som kan tilby dette. Men svært små skoler er neppe noe konkurransefortrinn i kampen om arbeidskraften.

Forventningsgap

Debattklimaet vil påvirke fremtidige folkevalgtes muligheter til å finne bærekraftige løsninger for lokalsamfunnene så vel som for kommuneøkonomien.

Det er ikke tvil om at det er krevende. Både for politikerne som må fatte vedtak som kan være upopulære, men ikke minst for alle som påvirkes av beslutningene. Ingen ønsker å miste tilbud. Ingen ønsker å redusere tjenestene.

KS, kommunepolitikerne og kommunedirektører snakker i disse dager om et «forventningsgap». Innbyggernes forventninger til hvordan tjenestene skal være, samsvarer ikke med hva kommunene har av penger og mennesker til å levere tjenestene til alle innbyggerne.

Når man rokker ved tilbudene lokalt, blir det reaksjoner. Da er det politikernes jobb å se helheten og å tenke langsiktig for å unngå større og mer dramatiske kutt om få år.

Lokalpolitikere må ta hensyn til alle menneskene bak tallene: elever, psykisk syke, eldre som trenger pleie og omsorg, pasientene som skrives ut fra sykehus, flyktninger som skal integreres eller barn som trenger fritidsaktiviteter. Det er deres ansvar å veie disse hensynene mot hverandre. Og ingen går i demonstrasjonstog for helheten.

Den økonomiske situasjonen i norske kommuner og fylkeskommuner er alvorlig. KS’ tall viser at kommunene og fylkeskommunene så langt i år har måttet bruke 10 milliarder kroner mer enn de planla i årets budsjett for å kunne gi innbyggerne de tjenestene de har ansvar for å gi.

Når varige inntekter ikke er nok til å dekke varige utgifter over tid, er kutt i utgiftene det som kommunene kan gjøre noe med for å få kontroll over budsjettet.

Bedre kommuneøkonomi

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) har engasjert seg sterkt i diskusjonen rundt skolestruktur i Innlandet, selv om altså ansvaret for beslutningen ligger i fylkestinget.

Mehl, Vedum og resten av regjeringen har, sammen med Stortinget, et virkemiddel de faktisk kontrollerer: Bedre kommuneøkonomi.

NRKs dekning av skolenedleggelser viser at kommuneøkonomi er en utløsende årsak til skolenedleggelser. Bevilgningene fra Stortinget til kommuner og fylkeskommuner er ikke gode nok til at man fremover vil kunne opprettholde skolestrukturer uforandret og samtidig finansiere det økende pleie- og omsorgsbehovet til både yngre og eldre.

Økte rammebevilgninger vil lette situasjonen for mange kommuner og redusere behovet for dramatiske kutt. Men penger alene kan ikke løse alle de vanskelige valgene som må tas fremover. Det vil fortsatt være nødvendig å ta krevende debatter og avveininger.

La oss håpe vi klarer å føre samtalen på en konstruktiv måte. Og det er viktig at både nasjonale og lokale politikere snakker ærlig til velgerne om hva de kan forvente av tjenester fremover.