Partiene driver skruppelløs velgerjakt i å vise tøffhet mot unge lovbrytere

Da statsminister Jonas Gahr Støre stod på talerstolen på Arbeiderpartiets landsstyremøte den 17. september i år, var ungdomskriminalitet det første temaet han tok opp. Talen varslet en ny kriminalpolitisk kurs. Innvandringskontrollen skal skjerpes, straffene skal bli strengere, politiet skal få økte ressurser, gjenglederne skal tas, og kapasiteten i ungdomsfengslene dobles. Det var som om Støre hadde bedt taleskriveren sin gi Chat GPT følgende ‘prompts’: «Skriv en tale om ungdomskriminalitet som Frp-leder Sylvi Listhaug kunne holdt, men dryss over noen ord som ‘tillit’, ‘fellesskap’ og ‘frivillighet’ for å gjøre budskapet litt mer sosialdemokratisk spiselig».

Denne uken ble ord til handling da forslaget til statsbudsjett ble lagt frem. Der ligger det inne finansiering til mange av tiltakene Støre varslet i landsmøtetalen.

Støres tale er bare den siste i rekken av kraftfulle utfall fra politikere som ønsker å profitere på folks bekymring for ungdomskriminaliteten. Unge Høyre-leder Ola Svenneby foreslo 7. august å senke den kriminelle lavalder til 13 år, og fikk applaus fra Sylvi Listhaug som ba de gamle i Høyre lytte til de unge. Listhaug sier selv at «ungdomskriminaliteten bare blir verre og verre», og hennes partifelle Tom Staahle skrev en ytring på nrk.no hvor han foreslo bøter eller annen relevant straff til foreldrene av barn som begår kriminalitet. Han foreslo også stopp i all økonomisk støtte til familier der barn begår lovbrudd, og vil ha flere unge i fengsel.

Alvorlige enkeltsaker i media har definitivt bidratt til bekymringen for ungdomskriminalitet. Mange av sakene har vært rystende å lese om, og skal selvfølgelig få konsekvenser for dem som står bak. Men politikk overfor unge mennesker bør ikke utformes på bakgrunn av følelsesmessige reaksjoner på enkeltsaker.

Statistikk som viser økning i registrert ungdomskriminalitet, har også bidratt til temperatur i debatten. En rapport fra Politidirektoratet viste til en vesentlig økning i anmeldelser for ungdomskriminalitet i 2023, sammenliknet med året før. Et liknende mønster ble tydelig i flere kommuner, blant annet i Oslo og i Kristiansand. Det disse rapportene samlet viser, er at det store volumet av straffbare handlinger gjelder mindre alvorlige forhold, men de viser også at det i fjor var flere anmeldelser for vold, og at de helt unge står for en større andel av de anmeldte lovbruddene enn før.

Dersom dette betyr at flere unge begår mer og alvorlig kriminalitet, er det bekymringsfylt. Men det vet vi ikke sikkert. Økningen i anmeldelser kan også skyldes at terskelen for hva man anmelder har blitt lavere, og at flere aktører nå enn før velger å anmelde ungdom som gjør gale ting.

Stian Lid, som forsker på forebygging av ungdomskriminalitet, peker blant annet på at samarbeidet mellom politiet, foreldre og skoler har blitt tettere de siste årene, og at det har økt villigheten til å anmelde voldskriminalitet. Hvis det er noe av forklaringen på økningen i anmeldelser for vold, så er jo dette først og fremst positivt. Det tyder i så fall på at de tre aktørene som kanskje har den viktigste kriminalitetsforebyggende rollen – foreldre, politi, skole – snakker mer og bedre sammen nå enn før.

Kortsiktige endringer i kriminalitetsbildet bør imidlertid heller ikke få for stor betydning for politikkutformingen. Det kan føre til at man innfører sterkt inngripende tiltak når mindre inngripende tiltak ville gjort nytten. Tar man de lange brillene på, og studerer tallene i SSB sin statistikkbank, ser man at antallet siktede personer i alderen 5-17 år var lavere i fjor enn i 2002, da statistikkføringen begynte (11 pst. lavere). I et tjueårs perspektiv har det altså blitt færre ungdommer som årlig siktes for lovbrudd.

Jeg ønsker ikke å bagatellisere utfordringene med ungdomskriminalitet. Men akkurat nå er jeg mer bekymret over at politikere fra de tre største partiene driver en skruppelløs jakt på partipolitisk oppslutning ved å kappes om å være tøff mot unge lovbrytere og deres foreldre. Særlig bekymret blir jeg fordi kunnskapsgrunnlaget om hva problemet består av, er for spinkelt. Det er rett og slett ikke belegg for å si at «ungdomskriminaliteten bare blir verre og verre».

Enda mindre belegg er det for at tiltak som senkningen av den kriminelle lavalderen og flere ungdom i fengsel vil redusere ungdomskriminaliteten. Men det er det ikke sikkert at de politiske strategene bryr seg så mye om. De fremstår mer motivert av å øke egen politisk oppslutning, enn å innføre tiltak som faktisk hjelper ungdom på rett kjøl.

De fleste unge som bryter loven og blir tatt for det, gjør det ikke igjen. Et lite mindretall begår imidlertid mange lovbrudd. Det er uheldig, fordi de skader og ødelegger for mange andre. Men på et nivå er det også heldig: Siden de utgjør en liten gruppe mennesker, er det i de fleste kommuner også overkommelig å sette inn gode, målrettede og koordinerte tiltak. Det er kanskje det som gjør at vi ikke lenger hører så mye om den voldelige jentegjengen fra Kristiansand, som var et av hovedoppslagene på Dagsrevyen i fjor. Og det er kanskje også det som gjør at Kristiansand kommune nå kan melde at den registrerte ungdomskriminaliteten så langt i år har gått ned.