Pårørende fortviler: Her sendes demente Martha (98) ut av sykehjemmet

Her blir Martha flyttet ut av Lervig sykehjem, mot de pårørendes vilje. Hun er 98 år og har demens. Likevel er hun for frisk til å bo på sykehjem, mener Stavanger kommune.

Martha Selvåg Larsen var strålende fornøyd med taxisjåførens service, da hun ble flyttet fra Lervig sykehjem og tilbake til sin egen bolig. Men de pårørende reagerer sterkt på at den demenssyke 98-åringen må bo hjemme. Der blir hun for det meste sittende i sin egen verden foran TV-en. Foto: Fredrik Refvem

I en enebolig på Madla sitter Martha Selvåg Larsen og ser på tv. Hun stirrer på skjermen. Først et pausebilde av en fjellkjede. Så noen gamle tømmerhytter. Deretter to pelikaner i en sump. Men 98-åringen både ser og hører noe annet.

De pårørende er aktive og hjemmetjenesten kommer én gang daglig. Det forhindrer ikke en hverdag som sønnene mener går ut over Marthas livskvalitet og verdighet. Foto: Magnus Kolstad

Etter at hun ble skrevet ut av Lervig sykehjem i januar, handler hverdagen for det meste om å sitte i lenestolen og følge med på pausebildet.

Martha har demens. Selv om TV-en viser et pausebilde, oppfatter hun at den gir henne beskjeder om spennende og viktige ting.

– Når mor sitter i time etter time alene foran TV-en, så henfaller hun til fantasier. Det resulterer gjerne i at hun gjør seg klar til noe som skal skje. Hun kan bli sittende oppe med klærne på hele natten. Disse vrangforestillingene kjører henne helt til bunns. Hun blir både nedkjørt og utslitt, sier sønnene Arne B. Larsen og Petter Rune Larsen.

– Fant trygghet på sykehjemmet

Før jul ble 98-åringen innlagt på korttidsopphold på Lervig sykehjem i Stavanger. Grunnen var flere til dels stygge fall i eneboligen på Madla. Der har hun bodd alene siden mannen døde for ti år siden.

Etter noen uker på sykehjemmet trivdes hun godt. Hun følte seg trygg, og hadde sosial omgang med andre pasienter.

– Vi følte at hun fikk den tryggheten og omsorgen hun trengte. Vi mente at hun måtte få bli på sykehjemmet den tiden hun har igjen av livet. Mor er tross alt 98 år, og har antakelig ikke så lenge igjen, sier Arne B. Larsen, som selv er 78 år.

Men kommunen mente Martha var for frisk til å bo på sykehjem.

I januar ble hun ført inn i en taxi, og kjørt tilbake til huset sitt på Madla.

Her føres Martha ut av Lervig sykehjem – mot de pårørendes vilje – i januar i år. Foto: Fredrik Refvem

Martha Selvåg Larsens pårørende ble forklart at kommunen først måtte se om moren var i stand til å bo hjemme, med støtte fra hjemmesykepleien. Dette var i tråd med kommunens nye trappetrinnsmodell for eldreomsorgen.

– Jeg spurte om det ikke var mulig å gjøre unntak fra regelen. Jo, det var mulig, sa de. Men beskjeden fra kommunens direktør var at de måtte prioritere knallhardt.

En familie som stiller opp

I årene etter at Marthas ektemann døde, har familien – tre sønner, en bror og barnebarn – stilt opp alt de kan. De har tatt henne med på sosiale aktiviteter. Og presset på for at hun skulle klare seg mest mulig selv: Lage mat, gå turer og være sosial.

Uten denne omsorgen fra de pårørende, ville Martha trolig ha forfalt mye raskere. Og da ville hun hatt behov for hjelp fra kommunen mange år tidligere, tror sønnene.

«Ongane mine», sier Martha når hun omtaler sønnene Petter Rune Larsen (til venstre) og Arne B. Larsen. De er henholdsvis 70 og 78 år gamle. Her under et besøk på Lervig sykehjem rett før hun ble sendt hjem i januar. Foto: Fredrik Refvem

Med andre ord minner familien Larsen om slike pårørende Norge vil trenge flere av i årene som kommer: Pårørende som tar ansvar for sine gamle. Slik at de kan bo hjemme lengst mulig. Og belaste kommunene minst mulig.

– Vi er enige i at eldre bør bo hjemme så lenge som mulig. Det er bra for de eldre. Det er bra for oss rundt. Og for samfunnet.

– Men vi blir sittende igjen med Svarte-Per, fordi vi ikke har klaget og sutret og krevd masse ressurser. Vi straffes fordi vi har stått på for mor, i stedet for å søke om hjemmesykepleie eller sykehjemsplass, sier sønnene, som tok kontakt da Aftenbladet oppfordret leserne til å dele erfaringer med eldreomsorgen.

Etter å ha blitt sluppet ut av taxien klarer Martha, ved hjelp av rullator, å gå de siste meterne hjem til huset sitt på Madla. Foto: Fredrik Refvem

Sønnene mener det er viktig at andre pårørende blir klar over dette: At det å nedlegge en stor innsats, kan ha en pris:

– Du kan rett og slett havne bakerst i sykehjemskøen, mener de.

Begynner nederst i trappen

Stina Løkke, direktør for helse og velferd i Stavanger kommune, ønsker ikke å svare på spørsmål om Martha Selvåg Larsens sak.

Men hun forklarer hvordan kommunen vurderer hva slags tjenester en bruker skal ha.

Kommunen foretar en samlet vurdering av personens helsemessige tilstand og situasjon. Tjenestetilbudene er illustrert med en trapp. Laveste trinn er forebyggende tiltak. Øverste trinn er sykehjem.

– Ved vurdering av behovet for tjenester begynner vi nederst i innsatstrappen. Hvordan kan velferdsteknologi være til nytte? Er det forsvarlig å bo hjemme ved hjelp av velferdsteknologi? Tjenester på et lavere nivå må som hovedregel være prøvd ut først, forklarer Løkke.

Hjemme på Madla har Martha fått en medisin-dispenser, som deler ut rett medisin til rett tid. Foto: Magnus Kolstad

– At folk velger vekk tjenester på et lavere nivå, gir ikke automatisk rett til sykehjemsplass. Høy alder alene, er heller ikke et kriterium for sykehjemsplass. Det er evnen til egenomsorg og pasientens helhetlige behov her og nå som er avgjørende.

Kommunen vurderer da sykdomsbildet. Hvor ofte blir brukeren innlagt? Hvordan er situasjonen somatisk og psykisk? Har vedkommende en langtkommen demens? Hvordan er boligen tilrettelagt?

– Folk i høy alder kan være godt selvhjulpne. Men det kan snu raskt, sier Løkke.

– Det er viktig at hjemmetjenesten gjør løpende vurderinger. Melder pårørende inn bekymringer, skal det gjøres en ny vurdering. Men da starter man ikke med sykehjemsplass. Da kan man for eksempel vurdere dagtilbud, avlastning eller rullerende korttidsopphold på sykehjem.

Ifølge Løkke har ikke valg av tilbud noe med de pårørendes innsats å gjøre.

– Generelt er det slik at vi vurderer pasientens behov. Den vurderingen har ingenting med hva slags innsats nettverket rundt brukeren har nedlagt, sier hun.

Etter at Martha ble skrevet ut i vinter, fikk hun besøk av hjemmetjenesten fire ganger daglig. Etter hvert trappet de ned til ett besøk.

I tillegg til trygghetsalarm, har kommunen installert fallsensor. På kjøkkenet står en automat som deler ut medisin.

Ikke sjelden fører TV-tittingen til at Martha blir sittende oppe om natten. Fordi TV-en har gitt beskjed om at noe vil komme til å skje. Foto: Magnus Kolstad

– Har med verdighet å gjøre

I april publiserte Aftenbladet 500 uønskede hendelser fra eldreomsorgen i 14 ulike kommuner i Sør-Rogaland. Mange ansatte sa ifra om at tidsnød og få ansatte gikk utover pasientenes verdighet. Dette samtidig som staten har en forskrift som garanterer verdig behandling i eldreomsorgen.

Martha Selvåg Larsen klarer å lage seg litt frokost og varme opp middag fra Fjordland. Familien besøker henne hver dag. Men hun er mye alene. Og familien mener vrangforestillingene utgjør en sterk psykisk belastning.

Dette har med verdighet å gjøre, mener de.

– Vi hører mye snakk om velferdsteknologi, mindre om omsorg, sier sønnene.

– Bør snakker om forventninger

Statens undersøkelseskommisjon (Ukom) kom før jul med en rapport om helse- og omsorgstjenester til eldre i hjemmetjenesten. De slår fast at hjemmetjenestene får flere og mer avanserte oppgaver. Uten at de er organisert for dette.

– Flere med demensutvikling blir boende lenger hjemme. Da blir det vanskeligere å fange opp forverring, kartlegge behov og se at personen har økende behov for tjenester, sier Ukoms direktør Pål Iden til Aftenbladet.

– Det blir avgjørende at personen har pårørende som stiller opp, sier han.

I rapporten lister Ukom opp hva som er viktig for å kunne følge med på om den eldre helsetilstand forverres. Ett av punktene er gode rutiner for samarbeid med pårørende. Forventninger og behov bør bli avklart med pårørende fra start.

Marthas sønner sier de gjerne vil ha møter med hjemmetjenesten om begge parters forventninger.

Martha er ei dame med godt humør, og hun ønsker et mer sosialt liv. – Jeg ser altfor mye på tv. Jeg blir helt tummelumsk i hodet, sier hun. Foto: Magnus Kolstad

– Pårørende del av problemet

– Men det er ikke noe samarbeid. Det er ingen kontakt. Det er ikke lagt opp til noe samspill med hjemmesykepleien. Vi føler at de definerer oss som en del av problemet. Ikke som en del av løsningen, sier de.

– Jeg synes det er leit å høre at de pårørende har denne erfaringen, sier kommunaldirektør Stina Løkke.

– Generelt tilstreber vi en god dialog med brukere og pårørende. Det varierer hvor mye pårørende ønsker å være i kontakt. Men vi ser at det blir viktigere å jobbe mer systematisk med hvordan vi samarbeider med pårørende. Dette gjelder både strategisk og på individnivå, sier Løkke.

Kommunen arbeider derfor med en temaplan for samarbeid med pårørende. Planen skal på høring til høsten.

– Må tenke på mors beste

Når Aftenbladet møter Martha Selvåg Larsen, erkjenner hun problemet.

– Ungene blir sinte på meg når jeg ser så mye på tv. Jeg er enig med dem. Jeg ser altfor mye på tv. Jeg blir helt tummelumsk i hodet.

Hun kunne tenke seg en mer sosial hverdag.

– Hvor vil du bo?

– Jeg har lyst til å bo i en omsorgsbolig, sier hun.

– Har dere for høye forventninger?

– Det er mulig. Men mor er 98 år. Vi må tenke på hva som er det beste for henne framover, sier sønnene.

Etter at Martha i vår fikk diagnosen Alzheimer, søkte fastlegen henne til et bofellesskap for eldre. Der kan hun få faste måltider, et sosialt fellesskap, og muligheten til å trekke seg tilbake ved behov.

Forrige uke fikk Martha avslag på søknaden.

– Jeg har lyst til å bo i en omsorgsbolig, sier Martha Selvåg Larsen. Foto: Magnus Kolstad

– Vi forstår ikke hva kommunen vil

Kommunen mener hun får forsvarlig helsehjelp fra hjemmetjenesten. Og at hennes høye alder og demenssykdom gjør at «det vil være større utfordringer for deg å tilpasse deg nye omgivelser om du først skal flytte i bofellesskap, før videre i langtidsplass i sykehjem».

Hun oppfordres til å benytte seg av kommunens dagsenter. Sønnene sier hun har forsøkt, men ikke trivdes på dagsenter.

– Vi syns det er alvorlig at de ikke hører på oss eller fastlegen. De tar ikke medisinske hensyn. De svarer oss ikke på hvordan de har tenkt at dette skal gå. Mor blir jo bare dårligere og dårligere, sier sønnene.

De har bestemt seg for å klage på avslaget.

– Vi forstår ikke hva kommunen vil. Vil den at mor skal dø hjemme, og ingen annen plass? Da bør de fortelle oss dette. Slik det er nå, lever vi i uvitenhet, sier sønnene.