Palestina-spørsmålet må løses

<-SYLO TARAKU

forfatter og rådgiver i Tankesmien Agenda

Da Israels statsminister Benjamin Netanyahu vitnet foran den amerikanske Kongressen i september 2002, i forkant av Kongressens godkjenning av den folkerettsstridige invasjonen av Irak, argumenterte han for at USA burde handle raskt for å vinne tre kriger på rad:

Han sa:

«Den første seieren i Afghanistan gjør den andre seieren i Irak mye enklere. Den andre seieren i Irak vil også gjøre den tredje seieren mye enklere, men det kan endre måten den seieren oppnås på».

Det var Iran Netanyahu hadde i tankene da han snakket om den tredje krigen. Så la han også til: «Hvis du fjerner Saddams regime, så garanterer jeg deg om at det vil ha enorme positive virkninger i regionen.»

Vi vet hvordan det gikk i Afghanistan og Irak. Begge de to krigene ble tapt på strategisk nivå, med enorme humanitære og sikkerhetsmessige konsekvenser.

Det ble ingen krig mot Iran, men de vant gjennom å styrke sin innflytelse i både Irak og i regionen.

Nå prøver Netanyahu igjen å selge en fortelling om raske seire gjennom bruk av militær makt. Nå skal Israel selv score et hattrick gjennom å beseire Hamas først, så Hizbollah og til slutt kanskje også Iran selv.

USAs kriger mot Afghanistan og Irak fulgte etter terrorangrepet 11. september.

Israels krigføring mot Hamas og Hizbollah skjer nå etter 7. oktober-angrepet, som er den største massakren på jøder siden andre verdenskrig.

Hva skjer etter slike skjellsettende hendelser?

Det oppstår et sterkt press om at lederne «må gjøre noe» – at de må slå tilbake på et eller annet vis. Dette for å forebygge nye angrep, men et element av hevn kan også spille inn.

Samtidig åpner slike hendelser et rom for å angripe sine erkefiender eller regimer man ser på som en trussel. Når ledere i slike situasjoner har ekstra legitimitet til å handle aggressivt, blir det desto viktigere at de møter kritiske motstemmer.

Siden både USA og Israel har hatt flere negative erfaringer med manglende exit-strategier, er det viktig å stadig spørre: Hva er det egentlige målet med de krigene man setter i gang?

Man bør ikke la seg blende av kortsiktige taktiske seire. Som den prøyssiske generalen Carl von Clausewitz sa: «Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler.»

Det er de strategiske politiske målene som må stå i fokus. Hva er sluttspillet?

Historien er full av ledere som har undervurdert krigens pris. De har hatt en overdrevet tro på egne evner til å beseire fienden. Men historiske lærdommer viser at kriger er uforutsigbare og kan føre til utilsiktede konsekvenser.

I 1982 invaderte Israel Libanon for å jage PLO ut fra området. PLO ble fordrevet, men i maktvakuumet oppsto en ny mektig aktør: Hizbollah.

I tillegg til titalls tusen drepte, bidro krigen i Libanon til å styrke sjiamuslimsk fundamentalisme, med store konsekvenser for både Libanon og Israel. Også for regionen som helhet.

Israel gikk til en ny krig mot Hizbollah i 2006, men uten å lykkes med å svekke gruppen. Den andre Libanon-krigen bidro snarere til å styrke Hizbollahs posisjon.

Som Henry Kissinger sa en gang: «Den konvensjonelle hæren taper hvis den ikke vinner. Geriljaen vinner hvis den ikke taper.»

Hver gang Israel har gått inn og trukket seg tilbake fra Libanon, har Hizbollah feiret det som en seier, og brukt det til å ytterligere befeste sin militære og politiske makt.

Vi er nå i 2024, og en tredje krig i Libanon er i gang. Etter å ha lagt Gaza i ruiner, med over 41.000 drepte og over en million på flukt, har Israel gått til angrep mot Hizbollah i Libanon.

Men spørsmålet gjenstår: Vil Israel lykkes nå med å nedkjempe Hizbollah en gang for alle? Og blir de tryggere som følge av denne krigen?

Det er langt fra sikkert. Det kan føre til større destabilisering og radikalisering i regionen. Ikke-statlige aktører lar seg ikke avskrekke på samme måte som stater.

Så lenge de har en sak å kjempe for – som motstand mot okkupasjon av palestinske og libanesiske områder – vil det alltid være et grunnlag for mobilisering.

Også når det gjelder krig mot stater, glemmer krigsoptimister fort historiske erfaringer. Den nevnte Irak-krigen var en «krig av valg» (war of choice), noe USA selv valgte.

Det samme gjelder krigen i Afghanistan. Begge tapte kriger på strategisk nivå.

Israel kan hevde at de krigene de fører på flere fronter nå, ikke er valgfrie, men påtvunget Israel etter Hamas' terrorangrep 7. oktober i fjor. Det er bred enighet om at Israel har rett til å forsvare seg, men en eventuell eskalering mot Iran vil være en «krig av valg» fra Israels side.

Tanken bak forkjøpskrigen er som alltid: «Vi må slå til nå, før det er for sent.» Israel har nå fått et påskudd til å slå til mot Iran og forsøke å ødelegge deres atom- og oljeinfrastruktur.

«Den største muligheten på 50 år,» skrev Israels tidligere statsminister Naftali Bennett på X.

Hør VG-podkasten Giæver & Gjengen

USA virker tilsynelatende noe mer tilbakeholdne denne gangen, men de støtter Israel både militært og med etterretningsinformasjon. Et israelsk angrep på Iran, med bistand fra USA, kan være under oppseiling.

Krigshaukene i Vesten er like entusiastiske som før Irak-krigen, og dette utgjør et klassisk problem: Falsk krigsoptimisme øker risikoen for konflikt og for beslutninger som fører til alt annet enn «raske seire».

Alle militære eksperter vet at luftangrep alene har begrenset effekt.

Samtidig kan en slik krig utløse en ukontrollerbar dynamikk med uforutsigbare konsekvenser, som globale økonomiske forstyrrelser – spesielt siden Iran er en stor oljeprodusent – og en ny, omfattende flyktningkrise som kan destabilisere Europa og styrke ytre høyre-partier.

Konfliktene i Midtøsten påvirker også «interetniske» forhold i Vest-Europa, noe som kan føre til både økt muslimhat og jødehat.

Verst av alt kan et ydmykende angrep fra Israel føre til at Iran for alvor utvikler atomvåpen for å styrke landets avskrekkingsevne og forrykke maktbalansen i regionen.

Å vinne et slag er ikke det samme som å vinne en krig. For å unngå flere katastrofale kriger, må vi bli bedre til å diskutere krigens reelle kostnader i forkant.

I Israel, USA og Europa trenger vi sterkere motstemmer mot krigshaukene som stadig utviser en naiv krigsoptimisme.