På tide å skjønne hva en mor er?

KRONIKK: Ingen grunn til å undre seg over kvinners høye sykefravær, Harald Eia. Du var inne på svaret selv, uten å vite det.

Blindheten Harald Eia representerer rundt morsrollen og kvinner sykefravær er utbredt. Den er gammel som alle hauger og lever på overtid i samfunnsdebatten. Foto: Cornelius Poppe / NTB

Harald Eia sa: «Damer er interessert i helse. Damer er familiens sykepleier, ikke sant? De holder på med det…», så fortsatte han i det opptråkkede sporet med «men det har en bakside ...» hvor han la vekten på nettopp baksiden ved kvinnenes gjøren.

Stopp! La oss gå litt tilbake: Det er der det interessante er!

Absolutt alt kan gjøres i for stor eller for liten dose. Det er nettopp dét som er kulturen rundt hvordan vi snakker om kvinner: Å snakke om det når det gjøres for mye eller for lite. Men vi som har litt mer livserfaring enn nasjonal suksess, og ikke har en annen kropp til å ta seg av barnefødslene til barna våre, vi må forstørre Eias innledning – som han selv hopper bukk over.

Mor er virkelig en sykepleier

Poenget til Eia, om baksiden til «damers» gjøren og laden, har vi hørt siden Aristoteles tid, stødig gjennom middelalderen, og jevnt opp til vår tid. Og vi biter på som uerfarne tenåringsforeldre. Men la oss nå stoppe litt og heller legge vekten på denne innledningen som fremstår som en kjapp bisetning, for det er der gullet er: Eia vet ikke betydningen av det han selv sier: Han aner ikke hva det innebærer å være «familiens sykepleier» – han tror det er en ubetydelig bisetning.

Kvinner er familiens sykepleier! Wow! Er det sant? Det stemmer godt med hva jeg har sett rundt meg, sett i diverse studier og lest fra barnehagers registrering av foreldres oppfølging av syke barn.

Flere ganger i uka ser jeg overskrifter om at ungdoms psykiske helse går nedover. «Alarmerende», står det. Samtidig ser jeg stadig undring over at kvinners sykefravær øker. La oss legge dette sammen med Eias forbigåtte innledning:

• Ungdoms psykiske helse er alarmerende
• Kvinner er familiens sykepleiere

Har du prøvd å være mor til en med den dødelige psykiske lidelsen, anoreksi? Eller har du prøvd å være mor til en som stadig forsøker å ta livet sitt? Eller en som har ME, eller annen alvorlig sykdom som de ikke har kur for? Eller en som blir utstøtt fra flokken og mobbet ut av skolen sin – kanskje til og med flere ganger?

Omsorgsrollen tapper mor for helse

Da jeg tok psykoterapi-studiet, ble jeg overrasket over hvor stor bevissthet det var rundt det å ta vare på behandleren. Behandlere tømmes, de blir syke, de må ivareta seg selv for å kunne stå i jobben. Men psykologer og psykoterapeuter er sammen med hver pasient i 45 minutter og sprer sin oppmerksomhet på mange. Deretter går de hjem og har fri ettermiddag, kveld, natt og helg.

Hvor stor bevissthet har vi på å skaffe næring og ivareta mødre som er sykepleieren hjemme? Ikke i 45 minutter for en overfladisk gjennomgang, men på alle plan og til alle tider: ettermiddag, kveld, natt og helg? Og særlig i ferier! Påkjenningen med å stå i årevis med lidende barn i hjemmet, er enorm for mange. Jeg mener ikke at fedre går uberørt av å se barna lide, absolutt ikke. Men jeg har sett veldig mange eksempler på at det er mor som står betydelig tettere på oppfølging og sørger for helhetlig arbeid rundt tenåringen. Hun er villig til å forsake det som forsakes må for å få barna på plass i et godt liv etter hvert.

Alle synes vel det er lettere å gå på jobb, få anerkjennelse fra kolleger, føle mestring, treffe folk i lunsjen, tjene penger, føle seg autonom og at «noen» tar seg av «sykehuset» der hjemme. Men, som Eia så riktig sier, er det mødrene som gjør denne krevende jobben – jobben som over tid kan tappe henne for helse.

Morsrollen må oppgraderes!

Det er for mange et mysterium at en mor ikke evner alt vi har plassert i hennes utopiske rollebeskrivelse, men det er på nivå med min egen forståelse av hva min far klarte da jeg var 5 år. Jeg trodde han klarte alt som superheltene i filmene gjorde. Realiteten, folkens, er at faren min ikke sloss med grizzlybjørner og at mor også bare er et menneske, at de tilmålte kreftene et menneske får, faktisk har sin grense, og at å være i alarmberedskap dag ut og dag inn i flere år uten pause, tærer på søvn og helse – og da snakker vi ikke om en uke med influensa, men om dyptgripende konsekvenser som kan ta livsenergien i årevis.

Det er ikke en ubetydelig setning du hopper bukk over, Harald Eia, det er selve livsvilkåret ditt! Det er flaut at en mann med suksess, båret fram av denne samme kraften, ikke evner å se mer av morsgjerningen enn et barn gjør. Landet er fullt av mødre med større talent enn ditt, men som aldri kom lenger enn til å «være familiens sykepleier» og ha en ok jobb eller kanskje jobbe deltid, det andre mysteriet mødre driver med.

Vårt syn på morsrollen trenger en real oppgradering! Hvis «Mor 1.0» er husmoren på 50-tallet, er Mor 2.0 nåtidas tidsklemme-mor som forsøker å tilfredsstille samfunnets føringer. Mor 3.0 er en sterk mor som står støttet av en kultur som skjønner hva morsoppgaven innebærer og ærer henne som den samfunnets bærebjelke hun er.

Blindheten Eia representerer er utbredt. Den er gammel som alle hauger og lever på overtid i samfunnsdebatten.