På tide å legge skattekrigen død?

Formuesskatten har slukt norsk politikk. Hele valgkampen ble nærmest redusert til ett spørsmål: skal den fjernes eller ikke?

Mye av Frps enorme oppslutning skyldes sannsynligvis at partiet var det eneste som klart og tydelig gikk til valg på å avskaffe den. Samtidig ble valgutfallet et tydelig signal i motsatt retning: den rødgrønne valgseieren og fire nye år med Arbeiderpartiet viser at et flertall fortsatt ønsker å beholde formuesskatten.

At formuesskatten ikke forsvinner, handler i stor grad om Arbeiderpartiets behov for å hindre det de kaller nullskattytere – nordmenn med betydelig formue, men null i inntekt, som dermed slipper unna skatt. Med formuesskatten må man uansett bidra. Nullskattytere er døden for Arbeiderpartiet, og den symbolske kraften i dette argumentet er enorm.

Ikke bra når folk rømmer

Samtidig kan ikke Arbeiderpartiet overse at en stor del av befolkningen ønsker å fjerne formuesskatten. Det er ikke bra når folk rømmer landet på grunn av skattesystemet. Motstanden har ikke bare kommet fra «rike folk som klager». Den har vært bred: fra tradisjonelt formuende og næringslivsledere – til vanlige arbeidstakere i hjørnesteinsbedrifter på Vestlandet.

Også unge menn på høyresiden, som ikke selv har nevneverdige formuer, har markert seg som tydelige motstandere. På sosiale medier blir de ofte latterliggjort som dumme, nettopp fordi de ikke betaler formuesskatt selv.

Men kanskje handler dette om noe mer grunnleggende: et ønske om å beholde mer av pengene sine, en generasjon som er lei av offentlig sløsing og som frykter at velferdsordningene ikke vil være bærekraftige når de selv trenger dem.

For dem handler ikke motstanden om dagens skattebetaling, men om å bygge sitt eget sikkerhetsnett for fremtiden.

Kan ikke overse strømninger

Dette kan virke lett å le av, men det er strømninger Støre ikke kan overse. For hvor mange valg kan vi bruke på å krangle om det samme spørsmålet? Om formuesskatten skal beholdes eller avskaffes, og hvor skadelig den egentlig er? Selv på NHH klarer ikke professorene å enes om hvordan formuesskatten påvirker bedrifter og eiere.

Valget vi nettopp hadde bar preg av å være en folkeavstemning om formuesskatten. Og befolkningen har i praksis sagt nei til å fjerne den fullstendig. Derfor er det på tide å parkere saken. Formuesskatten må inn i et skatteforlik, slik at velgerne slipper enda fire år med den samme krangelen.

Et skatteforlik må gå på tvers av blokkene. Med dagens system ønsker enkelte formuende bedriftseiere å flytte fra landet, med et slikt system vil mange mene at man har bommet.

Kraftig økning av bunnfradraget

Et sentralt spørsmål vil sannsynligvis bli hvor høy formue skal man ha før skatten slår inn? Og kan en mulig løsning være at den veksles inn en arveskatt?

En mulig og realistisk løsning på formuesskatten er en kraftig økning av bunnfradraget. Bunnfradraget er beløpet du kan eie i formue før du begynner å betale formuesskatt. I dag er det på rundt 1,7 millioner kroner per person.

Ved å heve bunnfradraget vil mange oppleve lettelser, uten at ordningen fjernes.

Frp har foreløpig vært lunkne til et skatteforlik. Et slikt kompromiss kan likevel være attraktivt for dem, særlig ettersom å fjerne formuesskatten virker politisk dødt.

Et slikt grep vil være både effektivt, og politisk mulig å få flertall for. Det samsvarer også godt med skatteutvalgets konklusjoner fra 2022. Skatteutvalget ble ledet av Ragnar Torvik ved NTNU, som foreslo løfte bunnfradraget til mellom 6 og 7 millioner kroner per person. Dette forslaget medførte at antallet som betaler formuesskatt ble langt mer enn halvert.

Det betyr at mange «vanlige» formueseiere – for eksempel folk som eier en bolig på Østlandet – ville falle helt ut av formuesskatten. De rikeste, som eier svært store summer i aksjer eller eiendom, vil fortsatt betale, men med lavere sats enn i dag.

Kan kutte skatten på arbeid

Et annet viktig punkt som kan inngå i et skatteforlik er redusert skatt på arbeidsinntekt. Noe som har endret seg i politikken de siste årene, er at det er bred enighet fra Rødt til Frp om at skatten på arbeidsinntekt må ned. Det er avgjørende at i et Norge som vil mangle arbeidskraft i årene fremover, så må systemet skrus slik at det faktisk lønner seg å jobbe.

Det kan og bør være en del av et skatteforlik.

Da Torvik-utvalget arbeidet, måtte de holde seg til provenynøytralitet – altså at lettelser ett sted måtte finansieres av økninger et annet sted. Politikerne er ikke bundet av det samme. Et forlik kan like gjerne handle om å kutte skattenivået samlet, og finansiere det ved å for eksempel redusere subsidier til ulønnsomme prosjekter.

Det vil være attraktivt for høyresiden: både skattelette og mindre offentlig sløsing.

Kan jobbe raskt

For å få dette til trenger man ikke nødvendigvis et nytt skatteutvalg. Skattesystemet er allerede grundig utredet, selv om det er uenighet om anbefalingene. Setter man politikere sammen med Finansdepartementets embetsverk, kan man bygge på kunnskapsgrunnlaget som finnes. Et slikt arbeid kan være gjort på ett år – det var også tidsbruken til Torvik-utvalget.

Men et skatteforlik har også en politisk kostnad. Høyresiden har i årevis scoret godt på å anklage Arbeiderpartiet for å være uforutsigbare og uansvarlige i skattepolitikken. Det har vært en effektiv linje, fordi mange bedrifter og eiere faktisk har følt på risikoen ved at rammebetingelsene endres fra ett år til det neste.

Dersom Høyre og Frp selv blir med på et bredt forlik, mister de muligheten til å bruke dette som våpen i neste valgkamp.

Men det kan være en pris verdt å betale. For spørsmålet som står igjen er ikke smått: skal vi bruke enda et tiår på å krangle om formuesskatten i hver valgkamp, eller tørre å legge den død med et forlik som gir stabilitet, forutsigbarhet og et skattesystem som faktisk tjener norsk økonomi – ikke bare partienes kortsiktige politiske spill.