«Det er aldri nok penger», svarte KS-leder Gunn Marit Helgesen da hun etter regjeringens hasteinnkalte pressekonferanse ble spurt om fem milliarder var nok.
Helgesen sa det med et skjevt smil, vel vitende om at det er det vanlige svaret når problemer oppstår i rike Norge:
Mer penger.
Nå får de kriserammede kommunene altså fem friske milliarder til avhjelpe den dype krisen som preger store deler av kommunal og fylkeskommunal sektor i det ellers så steinrike Norge.
Det er nødvendig, og mer enn det: Helt avgjørende. Til dels voldsomme utgiftsøkninger og svekkede skatteinntekter har skapt panikk rundt om i kommune-Norge, og en Sp/Ap-regjering – de to største ordførerpartiene – var tvunget til å bla opp.
Etter et betydelig press fra Helgesen og KS.
Spørsmålet er dog: Hvorfor i granskauen ble ikke dette gjort da regjeringen la frem statsbudsjettet for drøye tre uker siden? Hva har endret seg så voldsomt på denne korte tiden?
Regjeringen får kritikk for å bedrive det Høyre kaller «jojo-styring», altså en slags lappe-politikk utenfor den vanlige budsjettbehandlingen. Man kan spørre med Høyres Tina Bru om Støre-regjeringen ikke har kontroll på budsjettstyringen.
Er de rett og slett for dårlige på økonomi? Mangler regjeringen nødvendig økonomisk fagkompetanse?
Kritikk mot finansminister Trygve Slagsvold Vedum er knapt sjelden vare når vi snakker med folk i regjeringskretser.
Dette kan selvsagt skyldes politisk spill og dragkamper innad i regjeringen og mellom partiene. Men det at det stilles «uoffisielle» spørsmål om selve pengesekkbestyrerens kyndighet, er likevel noe litt unikt i Norge, der Finansdepartementet er det nærmeste vi kommer en verdslig gud.
Det de sier i «FIN» er lov, og slik har det vært siden Gerhardsens tid.
Nå, derimot, kommer det stadig nye «pakker» utenom den vanlige budsjettprosessen, ikke bare til kommunene, men også til politiet, til barnevernet, kanskje også til sykehusene. Det er noe som skurrer.
Prosessene internt er også originale. Et par timer før kommunalministeren og arbeidsministeren skulle legge frem «kommune-pakken», røpet sistnevnte seg i sosiale medier.
«Heldigvis er ukens «Nytt på nytt» allerede spilt inn», sa en knisende og småflau Tonje Brenna til journalistene, som i forkant av offentliggjøringen lurte på hva regjeringen egentlig driver med.
Slike tabber kan selvsagt skje, og ender opp som artige anekdoter på regjeringens julebord. Selv lurte jeg på hvorfor Ap-Brenna – arbeidsministeren – var med på presentasjonen i det som tilhører kommunal- og distriktsminister Erling Sande (Sp) portefølje.
Men det var vel fordi begge partiene vil ha æren for de ferske milliardene i en tid der selv vi i riksmediene går tungt inn i problemene utover i landet, ikke minst i de profilerte skolenedleggelses-sakene som opprører lokalsamfunn i stadig flere landsdeler.
Regjeringens ferske fem milliarder – 4,3 milliarder til kommunene og 700 millioner til fylkeskommunene – er nødvendige, ekstraordinære midler i en svært krevende tid, der utgiftene, både på drift og til renter, har gått i taket, samtidig som skatteinntektene stupt.
Nå økes rammen, «varig», som Erling Sande formulerer det, og iallfall for i år og neste år. Og man kunne se det på KS-sjef Helgesen, at hun var ganske fornøyd med strakstiltaket tross for ønsket om mye, mye mer for å hindre full krise.
Pengene hentes fra Statens pensjonsf.... altså Oljefondet, og tenk hvor godt vi er stilt i Norge, som bare kan trylle frem friske milliarder uten at det går utover noe annet. Med økningen er uttaket fra Oljefondet fortsatt anslått til 2,5 prosent, altså godt under handlingsregelen.
At fem milliarder ekstra knapt gir utslag på prosenttallet, viser hvilke enorme pengemengder som fondet bidrar med inn i statsbudsjettene.
Selvsagt er det fortsatt murring ute der skoen trykker, og hvem vet om regjeringen blir tvunget til å øke overføringene enda mer hvis krisen ikke avtar i årene som kommer.
Eller: Er egentlig svaret bare mer og mer penger?
Ap og kanskje især Sp vil ikke stille krav om ekstrapengene skal brukes til. Det er opp til kommunene selv å prioritere innenfor rammen. Men kravene til sunn økonomisk styring består, og kommune-Norge står åpenbart foran brutale prioriteringer i årene som kommer.
For det handler også om effektivisering og mer nådeløs styring. Det betyr nye tjenestekutt – et begrep som er blitt nesten fremmed i det politiske språket her hjemme.
I takt med eldrebølgen og den nesten skrikende mangelen på relevant arbeidskraft, vil det bli tatt en rekke svært upopulære beslutninger i årene som kommer.
Noe som vil skape bråk og uro, sorg og sinne, i lokalsamfunn etter lokalsamfunn. For uansett hvilket parti eller regjering som fremover vil styre statens gigantiske pengesekk, vil stadig flere av oss berøres av den anstrengte økonomien der vi bor og mottar tjenester:
Nemlig i kommunene.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.