Og nå Trump. Skrekk og gru!

Jeg håper og tror at våre politiske ledere med regjeringen i spissen, stiller seg spørsmålet «hva gjør vi nå?» Ja, hvordan skal Norge agere i en verden i radikal endring?

Selv om vi har masse penger på bok, høy levestandard og et velfungerende demokrati, er vi fortsatt et bittelite land som i svært mye er prisgitt hva som skjer rundt oss, ikke minst sikkerhetspolitisk og økonomisk. De store beslutningene, de langsiktige strategiene gjøres utenfor oss, men bestemmer mye av rammene for vårt nasjonale handlingsrom.

Hva uforutsigbare land som USA under Trump, Russland og Kina med sine stadig mer autoritære ledere, vil finne på, vil legge grunnleggende føringer for de viktigste beslutningene i regjering og storting de nærmeste årene.

Mitt svar er EU. Noe av det lureste og mest fornuftige Norge kan gjøre nå er å knytte oss enda nærmere EU. Snarest mulig. Nå gjelder det å ikke stå alene.

De europeiske landene er de som likner oss mest, kulturelt og verdimessig, i tillegg til å være blant våre aller viktigste handelspartnere. Det skjer truende ting i mange av disse landene også, med antidemokratiske krefter. Men de etablerte systemene, de grunnleggende verdiene og hovedtrekkene i politisk praksis i mange ti-år nå, samsvarer med våre. Det er blant disse andre europeiske landene vi hører hjemme.

Utenforskapet vårt, «sjølråderetten» hadde kanskje noe for seg en gang i fortiden. Det var vel noen brukbare argumenter for å si «nei til EU» i 1972 og kanskje i 1994. Selv stemte jeg «nei» i 1972.

Den verden som omga oss da, var imidlertid en ganske annen enn nå. Russland hadde ikke gått til krig i Europa, det var ikke et uforutsigbart USA hvor selv demokratiet trues av Trump, det var ikke et Kina som en økonomisk kjempe, vi hadde ikke hatt en dødelig pandemi, vi stod ikke foran en mulig global handelskrig, og EU var en relativt liten «klubb».

EU har forandret seg når det gjelder medlemmer, struktur og politikk. 27 demokratiske land er nå med, og flere ønsker å bli med. Bare Storbritannia har valgt å melde seg ut, noe flertallet nå angrer på, ifølge meningsmålinger.

Politikkområdene utvides stadig, ikke minst på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område. Det er opprettet en egen forsvarskommisær med sikte på å etablere en forsvarsunion og å styrke europeisk forsvarsindustri. Sikkerhetspolitisk utvides samarbeidet i enda tettere samspill med NATO. Kanskje blir det også en beredskapsunion, etter Finlands ønske.

Ikke alt går glatt i EU. Det krangles og kompromisses i Rådet, Kommisjonen og Parlamentet. Noen store beslutninger utsettes og lar vente på seg. Treghet og effektivitet hånd i hånd. Tilfredshet og skuffelse både her og der, før og nå. Men de finner ut av ting, de 27, selv om det tidvis knirker og knaker. De holder sammen. I det store og hele synes tydeligvis medlemskap best og tryggest for alle. Vinn-vinn tross alt.

EU utvikler masse politikk som også er bra for Norge. Stadig vekk. Hvert år går 500 av EUs rettsakter i form av direktiver, forordninger og beslutninger gjennom i Stortinget uten særlig diskusjon. 14000 er til nå innlemmet i norsk lovgivning. Dette fordi vi både må, kan og bør. Det aller meste er bra og fornuftig og tjener våre interesser. I tillegg knytter vi oss frivillig nær opp til EU på en rekke områder som forsvars- og sikkerhetspolitikk, klimapolitikk, helsepolitikk, data- og energipolitikk mm. Vi følger etter, område for område. Hele tiden.

I fora hvor alle disse beslutningene treffes og politikk utformes, deltar imidlertid ikke Norge. Som ikke-medlem høres vi bare hvis EU måtte ønske det. Av og til. Det gjelder også i og med vår status som EØS-land. Vi må godta. Vi kan protestere og legge ned utsettende veto, men gjør det aldri. Vår innflytelse er minimal.

EØS-avtalen har likevel reddet oss til nå. Det regjeringsoppnevnte EØS-utvalget la fram sin evaluering av EØS-avtalen 11. april i år. Den konkluderte nesten overtydelig med at avtalen har gitt Norge betydelige gevinster. Den skaper forutsigbarhet og trygghet for bedrifter og arbeidsplasser. Den har gjennomgående vært svært viktig for Norge. Dette til tross for manglende beslutningsdeltagelse.

Det er på tide å legge bort illusjonen om «sjølråderett». Vi har ikke så mye mer sjølråderett enn EUs medlemsland selv har når det gjelder de store rammebetingelsene. I en truende verden bør vi ikke ha det heller. Alene-posisjon vil kunne koste oss dyrt. Farlig kan det bli. Vanskelig vil det være. Nå gjelder det å stå sammen. Og Norge bør være med å bestemme EUs politikk på alle områder. Innflytelse bør vi ha. Medansvar bør vi ta. Solidaritet bør vi bidra til.