Nylig dristet jeg meg ut på en teaterforestilling. Damen som fulgte meg, ble sjokkert over hvordan folk oppførte seg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er mange tilfeller av hjerneslag i Norge. I ytterste konsekvens fører et hjerneslag til at man mister livet. De som overlever, men ikke klarer å komme seg til sykehuset innen en tidsramme på to timer, kan bli lammet i den ene siden av kroppen resten av livet.

Det var det som skjedde med meg for 17 år siden.

Blir temmelig sliten

Jeg var heldig som fikk innvilget brukerstyrt personlig assistent (BPA). Uten det kunne jeg ikke bo hjemme. Jeg trenger hjelp til nesten alt, men assistenten kan ikke være der døgnet rundt. I mange timer må jeg derfor klare meg selv. Jeg har bare én fot og én hånd å hjelpe meg med, og hånden er blitt temmelig sliten etter alle disse årene.

Det meste som tilbys av hjelpemidler til slagrammede mennesker, er beregnet for folk med to friske armer. For eksempel får man en rullestol for å prøve å klare seg hjemme. Denne rullestolen kjøres ved å dreie på hjulene. Men når man kun har én hånd, kan man bare dreie på ett hjul av gangen. Det betyr at stolen bare ruller til venstre eller høyre, og ikke rett frem.

Jeg synes det er merkelig at man ikke setter inn en mer betydelig innsats for å finne brukertilpassede løsninger som faktisk fungerer i hverdagen for oss som så gjerne vil bo hjemme, men som kun har én frisk arm.

Skremmende lite empati

En annen ting som er sterkt beklagelig, er tilretteleggingen for rullestol på offentlige steder. Jeg dristet meg ut på en teaterforestilling for kort tid siden. Jeg fikk en hyggelig dame til å trille meg inn, og vi hadde en fin opplevelse. På vei ut igjen måtte vi stå i kø med friske folk. Hun som fulgte meg, ble sjokkert over måten menneskene rundt meg oppførte seg på. Jeg var ikke spesielt sjokkert.

Det er likevel skremmende å oppleve hvor lite empati og hensyn man finner hos «friske» folk. Du føler at du er i veien for dem, som om du ikke har noe å gjøre ute blant oppegående folk.

Tenk at vi i 2024 ikke har kommet lenger i væremåte. Én ting er at kommunene, som er ansvarlige for byene, ikke tar på alvor at det bør legges til rette for fremkommelighet overalt. Men enda viktigere: Hvor som helst kan du møte folk som prater over hodet ditt, som om du ikke er helt «ok» der heller.

Rett og slett en fornærmelse

Sannheten er at nesten alle slagrammede har all mulig forstand i hodet. Det er rett og slett en fornærmelse mot oss når folk ikke møter oss med høflighet og dannelse.

Noen kan være så uheldige å få skaden på venstre side av hodet og miste språket. Men på tross av det skjønner også de alt som blir sagt, og reflekterer over det de opplever.

Min oppfordring er at man skal tenke over dette neste gang man møter en person i rullestol. Kanskje har personen nok med å navigere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for dem, og med hjelpeapparater som ikke fungerer.