Nye tider krever nye løsninger

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Den siste tiden har det gått en debatt mellom rektor og professor Klaus Mohn og sjeføkonomene Roger Bjørnstad i LO og Øystein Dørum i NHO om hvorvidt frontfagsmodellen vil løse den varslede mangelen på arbeidskraft i offentlig sektor fremover.

Bjørnstad og Dørum peker på at sysselsettingen innen helse og omsorg har økt med 500.000 siden 1970, og at dette har skjedd uten at de relative lønningene mellom helse- og omsorgssektoren og industrien er endret. Historien viser altså at behovet for flere ansatte i velferdstjenestene er blitt løst før.

Er det da noen grunn til bekymring?

Det Bjørnstad og Dørum ikke nevner, er at veksten i antall ansatte innen helse og omsorg har vært mulig fordi vi tidligere hadde svært mange hjemmeværende kvinner å ta av. Det har vi ikke i dag. I Perspektivmeldingen 2024 ble kampen om arbeidskraften trukket frem som den kanskje største utfordringen. Synkende fødselstall og stadig flere pensjonister gjør at vi står overfor en helt ny situasjon i arbeidsmarkedet.

Derfor er det behov for nye løsninger.

Unio støtter den koordinerte lønnsdannelsen i Norge, men dagens praktisering av frontfagsmodellen gjør at forskjellene i lønnsnivå mellom ulike yrkesgrupper består.

Skal vi klare å beholde og rekruttere ny, nødvendig arbeidskraft i helsevesenet og i undervisningssektoren, må disse jobbene bli mer attraktive. Da må lønningene opp.

Fredrik Haugen

Sjeføkonom i Unio