NRK-serien «So long Marianne»: Sannhet, fiksjon og løgn

Skuespillerne Jonas Strand Gravli og Thea Sofie Loch Næss som Axel Jensen og Marianne Ihlen i serien «So long, Marianne». Foto: Nikos Nikolopoulos/Redpoint Productions/NRK/Cineflix Rights

Serieskaperen gir ikke noe godt svar på hvorfor Axel Jensen blir karakterdrept og fremstilles som en hjerteløs rundbrenner.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Vårt perspektiv er ut fra Mariannes», skriver produsent og serieskaper Ingeborg Klyve i Aftenposten 10. oktober i et svar til min kritikk av dramaserien «So long Marianne». De svarene hun serverer, gjør vondt verre.

Dramaserien viser ikke Mariannes perspektiv når det gjelder Axel Jensen, slik det blir dokumentert i bøker og i samtaler jeg og mange andre hadde med henne. Det virker som om Klyve ikke kjenner historien godt nok. Det er vel derfor hun «understreker at dette er fiksjon».

Det er den tendensiøse skildringen av Axel som er ille. Klyve gir ikke noe godt svar på hvorfor han blir karakterdrept og fremstilles som en hjerteløs rundbrenner. Hvorfor måtte hun gjøre ham diabolsk når kjærligheten til Marianne var på det mest glødende?

Dramaserien overser også Axels ekstase etter lanseringen av hans første roman «Ikaros» og at de var på vei til Hydra hvor suksessromanen «Line» ble til.

At forholdet senere slo sprekker, ikke minst da Axel ble hyllet for «Line» i Oslo, ville vært drama nok. I likhet med Leonard Cohen gikk suksessen til hodet på Axel, mens Marianne ble sviktet – av dem begge.

Hvis Leonard var blitt behandlet som Axel fra starten av, ville også han blitt skildret som en egoist uten empati. Alle tre brøt moralske barrierer.

Jeg stoler ikke på Klyve når hun skriver at dramaserien ble laget for «å fortelle en historie om unge mennesker som forelsker seg». «So long Marianne» ble etter mitt skjønn et svarteperspill der Axel tapte, til tross for at hans og Mariannes kjærlighetsspill var like turbulent og dramatisk og varte like lenge som Mariannes og Leonards. (Axel og Marianne ble kjærester i 1954 og Lille-Axel ble unnfanget i dyp kjærlighet i 1959.)

Axel og Leonard var unge og inspirerte i en historisk brytningstid, noe som gjorde dem til ikoner og demoner. De klarte ikke å holde på den kjærligheten de så sårt søkte. De var beautiful losersbeautiful losersUttrykket henviser til en roman av Leonard Cohen..

Den tåketalen Klyve serverte i Aftenposten 10. oktober, gir ikke noe svar når hun avslutter med: «De er fulle av drømmer og ambisjoner og forsøker å finne ut hvem de er (…) De prøver og feiler, som vi alle gjør.» Her nærmer hun seg Mariannes perspektiv. Hvorfor måtte hun kludre det til med Axel? For å gjøre serien mer salgbar?