NRK har navn, rutiner og redaktøransvar. Hvem stilles til ansvar hos Tiktok?

Regjeringens strategi har sine svakheter, men kritikken fra Danby Choi (t.v.), Kjetil Rolness og Simen Sandelien lander feil, mener Paul M.H. Buvarp. Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB/Jan T. Espedal, Aftenposten/Privat

NRK har navn, rutiner og redaktøransvar. Hvem stilles til ansvar hos Tiktok?

Siden lanseringen av regjeringens strategi mot desinformasjon i juni har det pågått en intens debatt om pressens rolle. Jeg deltok selv på lanseringen, men har ikke vært involvert i utformingen av strategien.

Blant kritikerne finner vi Subjekt-redaktør Danby Choi, Aftenposten-spaltist Kjetil Rolness og Høyre-politiker Simen Sandelien. Felles for dem er at de forsøker å rokke ved redaksjonelle mediers legitimitet og fremstille sosiale medier som et bedre korrektiv.

Jeg har selv kritisert det forenklede skillet mellom sosiale og redaksjonelle medier i et essay i Klassekampen. Men kritikken fra Choi, Rolness og Sandelien bommer.

De sårbare mennene

Rolness og Choi kritiserer strategien for å stemple unge menns skepsis som et problem. Men her bør man skille klart: Strategien problematiserer ikke kritiske spørsmål. Den peker på et mønster der enkelte grupper har høy selvtillit på egne vurderinger, men lav tiltro til kilder, ekspertise og verifiseringsprosesser.

Det er ikke kritisk sans. Et åpent sinn er en dyd, men når det blir så åpent at ingenting fester seg, oppstår en annen form for sårbarhet.

De flinke amatørene

Rolness mener at dagens mest treffsikre faktasjekk kommer utenfra. Han peker på tilfeller der det ikke er mediene som korrigerer makten, men enkeltindivider som korrigerer mediene. Når frilanserne lykkes, er det for Rolness et bevis på at systemet har feilet.

At enkeltpersoner utenfor pressen kan være viktige korrektiver, er riktig. Men det Rolness overser, er at det ikke finnes noen garanti for at de som eksponeres for Glenn Diesens fantasier, også vil få Bjørn Johan Bergers fornuft servert.

I den digitale offentligheten får oppmerksomhet, virale narrativer og følelsesmessig ladet innhold forrang. Rolness idealiserer et system som i praksis er tilfeldig, ustabilt og asymmetrisk i favør av det mest polariserende innholdet.

Sannhet og ansvarlighet

Sandelien hevder i et innlegg i Aftenposten at redaksjonelle medier har systematiske blindsoner. Han mener regjeringens strategi er naiv når den løfter slike medier frem som del av løsningen: Når NRK selv sprer feil, hvordan kan vi da snakke om tillit?

Men hvem hevder at redaktørstyrte medier er ufeilbarlige?

Det er nettopp fordi disse mediene kan utfordres og korrigeres, at de er verdifulle. Når feil blomstrer på Tiktok, hvem stilles til ansvar?

Hos NRK finnes det navn, rutiner og redaktøransvar. At Sandelien selv får kritisere NRK i Aftenposten, og får tilsvar, illustrerer nettopp styrken til redaktørstyrte medier.

Bedre, men ikke feilfrie

Regjeringens strategi har sine svakheter, men kritikken fra Choi, Rolness og Sandelien lander feil. De forsøker å diskreditere hele den redaksjonelle modellen ved å påvise feil. Men det finnes ingen informasjonsorden uten feil.

Det avgjørende er hvorvidt feilen kan oppdages, innrømmes og rettes. Der har redaktørstyrte medier fremdeles et overtak. Det som gjelder, er ikke sannheten som det ultimate kriterium, men strukturen som gjør etterrettelighet mulig.