Norge må ta ansvar og alliere seg med andre klimaland

Klimatoppmøtet COP29 starter mandag i Baku i Aserbajdsjan. Vi står overfor et veivalg, mener Trygve Svensson. Foto: Aziz Karimov, Reuters/NTB

Oljelandene har fått helt enorme finansielle muskler. Styrke forplikter til å ta ansvar.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På mandag starter klimatoppmøtet i Baku i Aserbajdsjan. Klimatoppmøtene har vært avgjørende for de betydelige fremskrittene verden har gjort på klimaområdet. Likevel styrer vi fremdeles mot katastrofale konsekvenser: mer ekstremvær, spredning av sykdommer, nye kriger og flyktningstrømmer.

Nå må Norge ta lederskap.

Som oljeland har vi tatt visjonære valg som har tjent oss godt. Vi opprettet Statoil og etablerte handlingsregelen for oljepengebruk.

I dag er det et vel så viktig spørsmål, moralsk og politisk, hvilken rolle oljeland som Norge skal spille i klimaendringenes tid. For på kortere sikt er det lite realisme over forslag om å avvikle Norges viktigste næring. Vi kommer til å drive med olje og gass i mange år fremover. Her og nå er det i tillegg sikkerhetspolitisk avgjørende at Norge forsyner Europa med energi når Russland bruker energi som pressmiddel.

Hva er da norsk lederskap? Jo, det er å bruke den enorme makten vi har som kapitalrikt land, og den symbolske posisjonen som oljeproduserende land, til å presse frem reell endring. Her er hva vi bør gjøre:

Felles forpliktelser for oljelandene

For det første: Vi bør få på plass en allianse av oljeproduserende land som skal jobbe for en radikalt hurtigere global utbygging av fornybar energi som solkraft og vindkraft, med en massiv økning i finansieringen av dette. Norge burde ta initiativet som organisator for et slikt arbeid. Oljerikdommen våre land har til sammen, er en altfor lite brukt og helt enorm klimaressurs.

Felles forpliktelser bør komme raskt på plass. Klimatoppmøtet i Baku er en god anledning. Klimafinansiering er forventet å stå høyt på dagsordenen her.

Investere i fornybarprosjekter

For det andre: Vi bør sette som mål for det statlige Klimainvesteringsfondet at deres prosjekter skal føre til unngåtte utslipp tilsvarende hele Norges innenlands utslipp.

En ny analyse fra Rystad Energy viser at dette er en realistisk målsetning. På to år har fondets risikokapital til fornybarprosjekter i land som Indonesia og Sør-Afrika bidratt til større unngåtte utslipp enn Norges samlede kutt på 30 år.

Lønnsomheten i solkraft og vindkraft er så høy at dette kan regnes som en formuesplassering på linje med oljefondet. At Klimainvesteringsfondet investerer sammen med private i prosjektene, viser at dette tåler markedstesten.

Grønne garantier

For det tredje: Vi bør bli verdens ledende «forsikringsselskap» for grønne investeringer i utviklingsland. En start er minst å tidoble den såkalte grønne garantiordningen regjeringen lanserte for et år siden, til 50 milliarder kroner.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) peker på grønne garantier («forsikring») som et særlig effektivt tiltak for å mobilisere mer privat kapital. Mange slike investeringer er nesten lønnsomme, men usikkerhet gjør det for dyrt for investorer. Heller ikke dette vil kreve overføring over statsbudsjettet utover å dekke eventuelle tap.

Mange klimatiltak er vanskelige. Men på dette området har vi lavthengende frukt. Her kan det gjøres tiltak raskt.

Vi, som oljeland, har tjent formuene våre på å skape klimaendringene. Samtidig har vi fått helt enorme finansielle muskler. Styrke forplikter til å ta ansvar.

Nå er tidspunktet for å ta det ansvaret.