Norge har råd til å bruke vesentlig mer av oljepengene

Oljepengebruk: Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen (t.h.) antydet at vi bør sette en grense på 10 prosent av utgiftene på statsbudsjettet, skriver Kjell Roland. Til venstre er oljefondssjef Nicolai Tangen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Diskusjonen bør i større grad dreie seg om langsiktige konsekvenser av høy innvandring og behovet for reformer.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I diskusjonen om oljepengebruk hører man oftere at grensen nå er nådd for hvor mye vi bør bruke, selv om fondet fortsetter å stige. Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen antyder at det bør settes en grense på 10 prosent av utgiftene på statsbudsjettet.

Diskusjonen om oljepengebruk skiller ikke klart mellom hva vi finansielt har råd til, og hvordan pengene bør brukes og virkningene av bruken. Ut fra et finansielt perspektiv har vi råd til å bruke vesentlig mer på en ansvarlig måte.

Når vi ikke bør gjøre det, er det fordi vi mangler folk og fordi de lett tilgjengelige inntektene gjør at politikerne går utenom bøygen og kaster penger etter problemer som burde vært løst.

Evig finansiell inntekt

Vi har konvertert en ikke-fornybar ressurs – olje – til en evigvarende finansiell inntekt. Fondet skal bevares også for fremtidige generasjoner. Vi bruker langt mindre enn avkastningen, i år 2,5 prosent. Fondet har vokst med om lag det dobbelte i flere tiår. Dette innebærer at vi sparer til langt rikere fremtidige generasjoner.

Den viktigste begrensningen på bruk av finansinntekter er mangel på folk. Vi har nok penger, men mangler arbeidskraft. På kort sikt skaper økt pengebruk inflasjon og nedleggelse av konkurranseutsatt virksomhet. På lang sikt vil økt bruk øke innvandringen. Den viktigste realøkonomiske og politiske begrensningen på pengebruk er størrelsen på innvandringen.

Erfaringene fra mange land i Europa er at innvandringen må begrenses for ikke å skape sosiale konflikter og utenforskap. Skal det norske samfunnets høye tillitsnivå, lave kriminalitet og den generelle følelsen av «vi» beholdes, må vi begrense pengebruken i forhold til hva vi har råd til.

Trenger flere strukturreformer

Inntektene fra oljefondet frister politikere til å skyve vanskelige beslutninger foran seg. Dette er ikke en generell kritikk av norske politikere. Vi har for eksempel gjennomført en av de mest fornuftige pensjonsreformene i OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling), selv om den norske staten er finansielt sterkere enn alle andre rike land. Vi trenger flere slike strukturreformer for å øke produktiviteten i norsk økonomi.

Ser man på preferansene til det norske folk i valg og påfølgende beslutninger gjort av regjeringer av ulik farge, ønsker vi at en økende andel av inntektene skal gå til utdanning, helse og trygd når vi blir rikere. Fordi vi er rikere enn andre land, bruker vi mer per capita.

Men vi trenger en bedre diskusjon om hvorvidt vi driver skoler og helsevesen godt nok. Sammenligning med andre land tyder på at vi kan forbedre produktiviteten. Ikke for å redusere budsjettene, men for å få enda bedre tjenester.

Noen argumenterer uforståelig for at oljefondet nå er blitt så stort at risikoen ved bruken av avkastningen øker. Det rare med argumentet er at det nesten er som å si at et fondertfondertPlassere i fond. Kilde: ordbøkene.no pensjonssystem er mer risikabelt enn pensjoner dekket av løpende skatter. Før sa økonomer tvert imot. En vesentlig del av offentlige utgifter er fondert.

Den fremtidige finansielle risikoen går ned med økende størrelse på fondet og dagens handlingsregel. Om oljefondet i en global økonomisk krise skulle reduseres med 40 prosent, hva da?

Råd til mer enn vi har godt av

Norge slipper å finansiere motkonjunkturpolitikk med lån, som alle andre forgjeldede land rundt oss. Vi kan øke uttaket av fondet til 6 prosent eller mer i en stortingsperiode eller to, omstille økonomien og fortsatt sitte igjen med en betydelig finansformue.

Og før omstillingen er gjennomført, er kanskje verdiene i fondet igjen kommet tilbake. Når fondet nå er på 20.000 milliarder kroner, og ikke 10.000 milliarder kroner som for fem år siden, er norsk økonomi blitt langt mer robust – ikke motsatt.

Budskapet mitt er at Norge har råd til mer enn vi har godt av. Diskusjonen bør i større grad dreie seg om de langsiktige konsekvensene av høy innvandring og behovet for strukturreformer som bedrer økonomiens funksjonsmåte.